For et kontinent!

Carpe Diem har til nå kun hatt en tur til Australia - og da skrev jeg noe jeg fortsatt står for:

"Verdens sjette største land må ha blitt velsignet. Her finner vi en usammenlignbar miks av natur, klima og vegetasjon samt et dyre- og undervannsliv som overstiger de flestes forventninger. Kul koala, spretten kenguru, lat wombat, glidende platypus og mye, mye, mye mer. Og australienerne selv er laid back og coole. Det meste er easy going på disse kanter".

Første gang jeg landet i Brisbane på min aller første tur så langt gjorde tidsforskjell og jet lag meg helt ør selv om jeg var vant til å krysse tidssoner. Jeg jobbet i flyselskap og reiste på standby-billetter og våget ikke booke hotell i tilfelle. Husk at dette er noen år siden:) Etter å ha funnet meg et hotell til en ok pris, var det bare å bli kjent med byen. Og Brisbane er lekker... Det skal litt til å konkurrere med Sydney og Melbourne, men Brisbane prøver og klarer. Jeg likte meg godt i den botaniske hagen der det var perfekt å gå/jogge. I tillegg har de en bystrand, kunstig anlagt sådan, på den ene bredden: South Bank Parklands. Og nabolag med masse atmosfære og gamle fine hus med det passende navnet queenslandere. Bydelene Astor, Paddington og Salisbury er fine å rusle rundt i de også.

Jeg busser oppover kysten til neste stopp ved Sunshine Coast: Noosa.

Ah, for et nydelig sted! Nasjonalpark, strand og surf. Innsjø med masser av piknikbord og steder for det australiere elsker mest av alt "barbie" - grilling altså. Det tar ikke lange stunden før du skjønner at mange ord forkortes og lite er formelt. Frokost er "brekkie". Noosa er en superkoselig by med alle tilbud, designerbutikker og vakre mennesker som drikker bobler ved utebordene. Så bugner det av avslappende surfere som bare bidrar til et mangfold. Jeg koser meg i Noosa, spiser godt og møter mange hyggelige folk som gjerne slår av en prat der de sitter ved innsjøen med familiene sine. Jeg ble invitert på "barbie and chat" titt og ofte, og bare det å slå av en prat med noen du ikke kjenner er så Australia. Jeg er ute og går på tur i nasjonalparken i flere timer i terrenget med upåklagelig utsikt mot kystlandskapet. Coastal Walk anbefales. Jeg endte på den fine sandstranden, nok et av Noosas fortrinn.

Buss fra Noosa til Hervey Bay og jeg følger manges reiserute. Jeg har booket meg inn på et lite B&B og rusler rundt i den lille feriebyen. Men bukta Hervey, som ofte besøkes av hval, er ikke grunnen til at jeg stopper her. Det er neste dag som er hovedårsaken- båt over til Fraser Island. Dette gleder jeg meg til og er superspent.

Fraser Island. Verdens største sandøy. 122 kilometer lang, mellom 5 og 25 kilometer bred. Her må man bli imponert, for her er et unikt økosystem og en natur som tar pusten fra en stakkar. For noen farger! For noen kontraster! For ikke å snakke om flora og fauna som omkranser dette vidunderet av en øy. Mange camper her også, for her kan man også leve i ett med naturen.

Jeg skal ut i firehjulstrekker, det er kjøretøyet som gjelder på Fraser Island - det er jo en sandøy. Med en kunnskapsrik og morsom ranger, sitter vi klare en gjeng av oss. Dette har vi ikke hjemme. Her er regnskog som vokser rett på sand, her er strender og her er innsjøer som er postkortvakre til tusen. En dukkert i Lake McKenzie er et minne for livet. Hvitere puddersand finnes knapt, og kontrasten til det enormt fargesterke glassklare vannet, er noe helt spesielt. Ferskvann i lange baner er i Eli Creek og vannet herfra renner i stor skala ut i havet hver dag.

Underveis lærer vi om det som vokser her, stopper og ser på alt fra edderkopper til fugler og selvsagt kjører vi i full fart på stranden – for ellers er det fare for å sette seg fast… Seventy-Five Mile Beach er lekker og lang, men her bader man ikke i havet. Dette er røft område med farlige og sterke strømmer og ikke noe sted for svømming. Og haien trives godt her ute… Best å suse forbi. Her ute ligger også et veldig kjent vrak av skipet Maheno. Her har hun ligget siden 1935 da hun ble overrasket av en syklon og forliste. Sand er ikke bare gyllent, det ser vi ved Pinnacles. Noen har tatt seg bryet med å finne ut at det er 72 ulike farger som gjelder. Det skinner i gult og rødt og noe så spesielt hører så klart hjemme på verdens største sandøy.

Bussen kjører jevnt og trutt hele natten fra Hervey Bay oppover til neste pit-stopp. Kysten i Australia og her i Queensland er noe for seg selv. Her er det masser av byer, småsteder og nasjonalparker. Målet mitt er Airlie Beach. I seg selv ikke noe unikt sted, men et veldig populært oppholdssted for den som skal ut på øyene utenfor. Det er dog mange spisesteder, kafeer, butikker og et helt greit sted å være for en tid. Det finnes også en lagune der man kan bade og sole seg.

Men det må en båttur til for å finne herligheten og paradis. Whitsundays.... 74 øyer, beskyttet av Great Barrier Reef og hypnotiserende vakre med delikate økosystemer. Perfekt for seiling, late soldager og bading. Whitehaven Beach er nok det aller nærmeste du kommer til paradis på disse kanter. Du tror det ikke før du ser det. Pur lykke samlet i en stripe med kritthvit myk puddersand og her er det ingen problemer med å bruke krystallklart om vannet uten å overdrive. Whitehaven Beach og jeg er i paradis - bader og bader og bader...

OBS. Men bare på grunna for i den tiden jeg var her, var det sesong for en liten rakker her på Queenslandkysten som en ikke vil treffe på under en dukkert: maneten box jellyfish. Vi vet alle at Australia har sine skumle kryp, men at denne bittelille saken kan ha tentakler på flere meter og være en av verdens giftigste virker sprøtt. Jeg utfordrer ikke skjebnen og bader forsiktig på grunna der vannet er så klart at jeg tenker at jeg vel ser dette spetakkelet om det flyter i nærheten. Det gikk bra.

Jeg koster på meg en flytur, tar buss til nærliggende Mackay, som har flyplass, og svisj er jeg i Cairns. Her hadde jeg tenkt å ta dykkerlappen, men med få dager til rådighet og værguder ikke på lag, ble det ikke av.

I Cairns er det mye å finne på, jeg tar turen til den botaniske hagen litt utenfor. Det er rett og slett et tropisk paradis for små fotturer og her er det mye å se for oss som er glad i det grønne. Ellers er det et fint, stort basseng ved lagunen i Cairns som er perfekt for litt sol og bad. En nordmann som får tilgang på dette i januar, må jo bare gripe sjansen.

Cairns er inngangsporten til et kaleidoskop av farger, landskap og naturlig mangfold. Noen av Australias fremste fortrinn befinner seg her. Først og fremst Great Barrier Reef. Det er ikke småtteri. Jeg bestiller meg en dagstur ut til Great Barrier Reef med båt og gleder meg som en unge.

Great Barrier Reef er enormt og det kan visstnok ses fra verdensrommet. 2600 km langt og det dekker et område på 344 400 kvadratkilometer. Fakta tilsier at det finnes 1500 arter fisk, 4000 arter bløtdyr og 350 typer koraller. Jeg koser meg om bord og skuer utover det uendelig blå havet. Siden det ikke ble dykkerlapp, så hva med et introduksjonsdykk. Det vil jeg ha med meg. Den gang var jeg mye tøffere enn nå og tenkte at dette går da greit? Har snorklet mye og hvor vanskelig kunne det være. Vel, dette var ikke så lett og jeg ble veldig nervøs av alt jeg måtte tenke på av pusting og utligning. Av med maske og hva skjer? Jeg gjennomførte dykket, så mye fantastisk under vann av koraller og fisk (blant annet en gammel, diger napoleonfisk som kom bort. Den ble tydelig matet litt og var nærmest tam). Det var første gang i livet for meg at jeg følte meg på utrygg grunn og ble redd. Så dykking ble ikke min pasjon, men snorkling er helmaks!
Med snorkel og dykkermaske stiftet jeg bekjentskap med det som er under havoverflaten. Fargene….fiskene….korallene…. Great Barrier Reef er jo en gedigen opplevelse som man må ha en gang i livet. Sikkert flere om man elsker dykking.

Neste dag holder jeg meg (nesten) på landjorda, for nå busser jeg til Kuranda. Jeg vil ut å gå. Den lille byen i seg selv er koselig nok, men det er storslagen natur i nærheten:

Her snakker vi utsikt, vyer, fossefall og litt luftige opplevelser med kabelbanen. Kuranda er en liten landsby som ligger hendig til, som har nytt godt av turismen. Det er et utall vandrestier i området som kan benyttes på egen hånd som jeg gjør. Regnskog, fossefall og mektige fjell gjør susen. Det samme gjør frisk luft - over vannet.

Northern Territory. Det er dette jeg har gledet meg ekstra mye til. For meg er dette selve symbolet og selve sjelen i Australia. Uluru. Dette er land som lever og puster historie - over 500 millioner år gammelt. Jeg bor nært det hele og gleder meg noe helt enormt til et fargespill uten dets like og til å lære mer om symbolikk, aboriginere og stedets betydning. Det er juni da jeg er her, det betyr kalde netter ned mot 0 grader, men vanligvis klare dager med stekende sol og rundt 15-20 grader. Man vil ikke være her når det er hett og mer regn. I januar til april for eksempel, da kan det være mer enn 40 grader på dagtid og solen smelter det meste.

Jeg begir meg ut på tur og planen er å gå rundt Uluru i hele sin prakt for å få med meg alle detaljer - det er over 10 kilometer i omkrets så da kan du tenke deg at den er ganske diger! Høyde er rundt 350 meter. Underveis er det skrevet og tegnet symboler på Uluru, det er veldig spesielt å se disse innrissingene. Aboriginernes skapelsesberetning handler om blant annet Tjukurpa, drømmer. Uluru er en frittstående monolitt, et naturskapt fenomen som kanskje er verdens mest kjente og myteomspunnende stein. Med sin gåtefulle og åndelige fortid og med alt den betyr for aboriginerne, er dette et hellig sted alle må vise respekt for. Å klatre på den var lov før 2019, men er nå heldigvis forbudt.

Det hviler en egen åndelighet og uendelighet her ute mellom fjellene. Jeg blir aldri lei av å beundre dette mektige landskapet… Hovedfargen er rødt, men kontrastene til gyllen sand og blå himmel er bare så uforglemmelig og ulikt annet jeg har sett. Det er alltid noen nyanser som er foranderlige og noen formasjoner som virker som de endrer form. Fargene og lyset er helt unikt, spesielt ved soloppgang og solnedgang. Jeg er tilbake senere om kvelden og ser monolitten i nytt lys ved solnedgang. Fargene endrer seg sekund for sekund. Det er noe jeg aldri glemmer.

Det er også en god nummer to i området: en samling runde topper som menes å være fra samme periode som Uluru. De kalles for «The Olgas» og består av opptil 36 formasjoner. Det lokale navnet er Kata Tjuta. Jeg er med på en vandring gjennom ravinen, noe som tar en times tid og er en fin opplevelse. Da ser vi virkelig hvor spesielle disse fjellene er og får både utsikt og oversikt.

For meg var denne opplevelsen en av de største i Australia.

Etter Queensland og Northern Territory venter byen over alle byer. I hvert fall en av de som ligger i tet på min liste: Sydney. Er det verdens vakreste by? Det kommer an på øynene som ser, men den er definitivt på pallplassering. Den ligger i New South Wales.

Sydney! Det er fra havnen hun leverer på sitt beste. Sydney fra dens udiskuterbart beste side – er fra vannet. Med nesten ni mils kystlinje kantet med hvite strender, er det naturlig av mange lever og ånder for surfing. Byen i seg selv har et ganske så kompakt sentrum som det er enkelt å finne frem i. Byens eldste historiske strøk, The Rocks, er populært. Jeg elsker også den meget sjarmerende og populære bydelen Paddington. Og ja, jeg har trengt meg sammen med alle familier og besøkt byens akvarium. Det er en enorm bygning med flere hundre arter representert. Haier og andre skumlinger, men også andre mer vennlige skapninger å ta i øyesyn.

Jeg liker å løpe, og da er det perfekt å ta turen gjennom den botaniske hagen og igjen få perfekt utsyn til kjendisen i form av en hvit bygning: Verdens mest kjente og kanskje kostbare operahus med gigantisk budsjettsprekk, tegnet av den danske arkitekten Jørn Utzon. Med forsinkelser, uenighet og budsjettoverskridelser i den øverste enden av skalaen, slik det gjerne er på store mesterverk. Uansett forhistorien, er det et praktbygg med sine hvite, karakteristiske, bølgende organiske former og Sydney ville ikke vært den samme uten. Jeg unner meg en guidet tur inne i bygget en av dagene for å høre mer om den interessante bakgrunnen, men det er utenfra bygget fremstår i all sin prakt. Og utsikten mot Harbour Bridge er ikonisk i Sydney og hører til bybildet. Det er noen broer rundt i verden som alle kjenner til - denne er absolutt en av dem.

Jeg er også et strandmenneske og tar flere turer ut til Bondi Beach når jeg har vært i Sydney. Bussen er perfekt og tar en liten halvtime. Bondi er alltid stappfull av alle slags folk, masse turister og regn ikke med god plass til strandhåndkleet her... Men det er noe med den. Og så er det jo disse life guards som er litt spennende å spotte etter å ha sett på TV-serien fra stranda. De har nok å gjøre, det er mange som ikke burde badet her for å si det sånn. Selv er jeg ikke fan av bølger og strømmer, så jeg tar livet med ro inne på stranden og bare ser på folk og nyter sol, salt og sjøluft. Og lar livvaktene konsentrere seg om andre som trenger det mer.

Jeg tar også tog til Katoomba for der venter Blue Mountains, disse «blå» fjellene som ligger kun fem mil utenfor Sydney, men som definitivt er en helt annen verden. Her er et enormt fjellområde, sandstensplatå med dype raviner og fjell på nesten 1200 m. høyder. De velduftende eukalyptustrærne dekker en stor del av området og det er nettopp oljen fra bladene som blandes med fuktighet og støvpartikler og som får frem den blå disen som hviler over fjellene. Derav navnet Blue Mountains. Det er dog flere teorier på akkurat hvorfor dette skjer. En dag ute i natur, fjell og vandrestier og som krones av ganske så mektig utsikt.

Jeg var to ganger i Australia før jeg bestemte meg at nå må jeg få med meg Melbourne i Victoria. Jeg tenkte først at dette er for mye Europa og at de andre byene og stedene var mer annerledes og mer spennende å besøke når en vel reiste så langt. Men det er gjerne sånn at en blir Imponert (skrevet med stor I for det ble jeg). Og perfekte parker å trimme i. Mest brukte jeg "The Tan" som en gang ble brukt som rideløype. Meget populært sted for aktivitet som de fleste australiere elsker. Mange er friluftsfolk. Dette viste seg å være en storby som byr på god atmosfære stort sett overalt, også i CBD (Central Business District) som ofte kan være ganske sjelløst i de fleste storbyer.

Med vidstrakte parker og grønne lunger, med busker og blomster, med viktorianske hus, med trikk og med en verdensvant befolkning – her trives alle. Travelt, ja – men også veldig laid back som er gjennomgangstonen i hele Australia. Her setter man sin ære i godt håndverk og unike ting. Melbournes kafeer er viden kjent og det sies at kaffen er aller best her. Enda en ting de kniver med Sydney om… Melbourne har mange hippe, urbane, bohemske nabolag med fokus på det nære og kortreiste - kvalitet. Kjedekafeer og kjedebutikker - nei takk ikke her. Kom som du er og ikke noe jåleri. Det gjelder Fitzroy, rundt Lygon Street i Carlton og Brunswick. Naturen er aldri langt unna heller her. Yarra-elven er alltid til stede og lenger unna ligger Yarra Valley som lager utsøkt vin.

Den botaniske hagen er et flott sted å rusle rundt og Shrine of Rememberence viser landets krigshistorie. Noe helt annet er St. Kilda, et av de nærliggende nabolagene som også har en helt perfekt strand en liten trikketur unna CBD der jeg bor. Litt sånn bohem/beach-stemning er det mye av i St. Kilda, et av Melbournes dyreste nabolag å kjøpe bolig i.

Perth er byen på vestkysten de fleste hopper over når de besøker Australia. Årsaken er nok at den ligger så uendelig langt unna resten av landet og jeg hadde hørt sammenligningen "verdens mest isolerte storby". Men beliggenheten ved Det indiske hav lover godt. Jeg har sett bilder av drømmestrender og gleder meg til noe helt annet! Og jeg blir ikke skuffet. Sentrum har de vanlige høyhusene og shoppingsenterne, men også blandet med 1800-talls bygninger med atmosfære. Og byparker. Beliggenheten ved Swan River er nydelig. Like utenfor er en diger park: Kings Park og botanisk hage.

Strendene ved Cottesloe er noe av det fineste jeg har sett. En liten togtur unna storbyen og "business" og man er i et lite sjarmerende strandparadis med koselige kafeer og spisesteder langs hovedgata. Det som også er perfekt med å ha en så utbredt strandkultur som i Australia, er at det stort sett alltid er store, fine garderober å skifte i og de fasilitetene man ønsker å ha når man er på stranden. Australia har alt på stell!

En annen ting jeg gjør mens jeg er i Perth er å ta toget til Fremantle. Og båten videre til Rottnest Island. Begge deler er vel verdt å få med seg. Fremantle er en sånn skikkelig avslappet bohemsk by med nydelige edwardianske og viktorianske hus. Og gatene er fylt opp av skikkelig koselige kafeer og spisesteder. Barer og puber med eget brygg. Fengselet bryter opp den koselige strand- og havnatmosfæren med sine fem meter høye murer. Vi glemmer ikke at den store befolkningsveksten i Australia begynte med straffekolonier.

Rottnest Island byr på et unikt økosystem, et vakkert landskap, nydelige strender, krystallklart vann og en rik historie. Og en liten kar med mange slektninger som heter quokka som er den lokale innbyggeren. Et lite pungdyr som som ses overalt. Hvorfor tok jeg ikke bilde av den?? Ta et søk for å se hvor søt den er.

Øya selv har seks ulike miljøer/habitat og saltsjøer dekker 10% av øya. Det er et rikt korallrev og et marint liv utenfor. Øyene ble dannet og separert fra fastlandet for omtrent 7000 år siden av kalkstein som er dekket av sand. Det er plenty av idyll her, så mange bukter og viker som bare roper på at man skal bade å ta livet med ro. Øya er perfekt for sykling eller turer, men det er også mye historie å spore her.

Man tenker ikke at denne lille idyllen har spilt en viktig rolle i to verdenskriger, men det har den. Beliggenheten er ikke så langt unna en viktig havn som Fremantle. Under første verdenskrig var det krigsfanger her og etter krigen begynte forberedelsene for å måtte forsvare området i tilfelle utvidet fiendebilde. Utplassering av brakker, tropper og krigsmateriell var et faktum på 30-tallet og under hele andre verdenskrig var det beredskap her. I disse dager er det mest naturen som trekker en ut til Rottnest, men historien er evig til stede der man ser brakkene og vei ned mot tunnelene som ble gravd ut. Det passer å minne om Anzac Day som markeres i landet hver 25. april som minne om da troppene fra Australia og New Zealand deltok i slaget om Gallipoli, Tyrkia. En annen dato å legge på minnet, av helt andre grunner, er den 26. januar som er selveste Australia Day som feires med familie, venner og fyrverkeri. Til minne om da det britiske flagg ble satt i bakken ved det som i dag er Sydney Cove. Jeg var i Perth og fikk med meg feiringen som er litt 17. mai og litt sommerfest på en gang. Masse flagg, masse "barbie" og en hel del flytende feiring.

Jeg vil veldig gjerne tilbake. Hvor som helst jeg har vært, vil jeg igjen. Adelaide er også en by å ta med. Det jeg ikke har skrevet så mye om, men så vidt vært innom selv, er dyrelivet. Det å se en teddybjørnaktig koala som alltid beveger seg i slowmotion, eller i motsatt ende av aktivitetsskalaen, en hoppende kenguru for første gang, er stort for en nordmann. Og den nevnte platypus, nebbdyret - vel, den så jeg kun på akvarium. Det samme med de mer farlige dyrene til lands og til vanns. Og det er helt greit å ikke møte på dem.

En gang må du til Australia. Det viktigste er å ikke gape over for mye, eller alternativt, være der veldig lenge. Avstandene er ikke store de er kolossale. Men det blir også opplevelsene og minnene du får med deg. Jeg er så fascinert av landet at jeg ser på TV-programmer som egentlig ikke interesserer meg bare fordi de er derfra. Australia har i hvert fall en stor plass i mitt hjerte🧡