Bhutan - kongedømmet i Himalaya der lykke er eksistens

Jeg blir møtt av to staute karer med tradisjonelle drakter. Det er ikke bare spill for turister. Skal man i tempelet, er det en festival eller en tilstelning (som hender OFTE), så er det «gho» for menn og «kira» for kvinner som gjelder. Mennene har knestrømper og gjerne svarte sko, men jeg ser også mange kombinerer med joggesko – eller vandresko. De aller fleste bruker drakten sin hver dag. Selv på vandringen til Tigerredet går alle guidene, både kvinner og menn, med drakt. Noen menn tar ned overdelen og folder rundt livet, men den må helt på igjen nå de nærmer seg tempelet. Kvinnene har en mer komplisert, lang og tett variant, så den er på hele tiden.

Bhutan har omtrent 700 000 innbyggere og det er cirka 70 000 som bor i hovedstaden Thimpu som stadig vokser. Her bygges det, og det gjøres nå stort sett i betong. Bhutans gamle hus ble bygget møysommelig uten en spiker til hjelp! Men i motsetning til hva andre land ville gjort, river man ikke det gamle for å bygge nytt. For om det tradisjonelle blir borte, hvordan kan da neste generasjon vite hvordan man gjorde ting før? Det skal vise seg at Bhutan har mange tanker og gjennomfører det meste helt annerledes enn andre land. Egen identitet blir nesten et mantra. Det ligger i alt. Morsomt er det å se trafikkpolitiet. Disse ble erstattet med lyskryss, men det var så mange som savnet dem at de ble kalt tilbake:)

Siden over 70% av landet er dekket av skog, og man er veldig nøye med å bevare den, er det den friske luften og renheten som treffer en mest. Guiden min forteller at om man skal bygge seg hus (utenfor Thimpu), så er det omstendelige prosesser for å få så og så mye tømmer til dette. Han forteller også at man ikke slakter dyr her, man dreper ikke, og kjøtt man spiser importeres fra India. India er handelspartner og venn nummer en for Bhutan. Det er allikevel skjær i sjøen for et lykkelig land – det er stor fraflytting til spesielt Australia og Canada som er bøygen. De som tar høyere utdanning, flytter gjerne for å få mer variasjon, og lønn - i jobbsammenheng. En sier jo at lykke ikke kan kjøpes for penger, men mange unge har nok et annet syn på dette.

Skole og all helse er gratis for innbyggerne. Trenger noen en operasjon de ikke kan gjøre i landet, får man dette i f.eks India. Det satses mye på energi og fornybarhet. Skulle bare mangle, her er naturen på deres side og de jobber med den, ikke mot den.

Fra flyplassen kjører vi på fine, men smale, asfalterte veier som svinger og svinger. Trafikken er rolig, bilene kjører pent i hver sin fil (det gjøres IKKE i Nepal😊) Man aldri kan kjøre fortere enn 60 km/t noen sted her, ofte er det 30 som er grensen. Alle følger reglene, for det meste, men jeg får litt hakeslepp at verken guide eller sjåfør har på sikkerhetsbelte – nei det er ikke påbudt – får jeg høre. Tenk om bilen ruller ned en skråning eller kjører av veien og man sitter fast i beltet (!). Jeg bruker belte... Flere ganger ser jeg skiltet: «No hurry - no worry» langs veien, og dette er visdomsord som jeg tror alle kunne ta til seg.

Vårt første stopp er ved en hellig brobyggers sted. Den tibetanske genirerklærte ingeniøren Thangtong Gyalpo, levde på 13- og 1400-tallet og bygget mer enn 100 broer! På leting etter jern i Bhutan til sitt viktige arbeid, fikk kan også konstruert noen av disse broene her i landet. Ingen av dem finnes dessverre mer, men i dag går vi over broen som ærer hans verk opp til det privateide Tamchog Llakhang. Det er etterkommere av Gyalpo som eier dette, og som fikk bygget broen i 2005 ved å bruke noen av hans originale kjeder. Selve tempelet er over 600 år gammelt

Vi stopper også ved «Three chortens» der to elver møter hverandre og der tre religioner har sitt merke for å drive onde ånder bort: tibetansk, bhutansk og nepalsk.

Vi skal på tur og jeg har ønsket meg en fottur fra Sangayang til Dechen Phodrang.

På vei oppover stopper vi først ved et spesielt tempel: Changangkha Lhakhang ruver over byen. Det er det aller eldste tempelet her og er fra 1100-tallet. Utsiden er helt nydelig, men innsiden, som man aldri får fotografere i Bhutan, er utsøkt. På gulvet sitter flere ti-talls munker, rommet er nesten fullt, og lager rituelle «phurba» av fargerikt tøy som svøpes rundt materialer og hellige mantraer og bønner. En hellig tråd, sungke, gis til de mange mødre og babyer som er der. Dette er tempelet der foreldre mottar beskyttelse og hell for barna sine. Det ofres melk og jeg ser store kar som de bærer rundt. Når et barn blir født, vil de fleste foreldre besøke en astrolog for å få nyss om hva som venter. Her i tempelet har de en egen som er meget vel ansett.

Nå skal vi se på dyr. Bhutan har jo et enormt rikt dyreliv, men de færreste vil nok møte en tiger, snøleopard, rød panda eller neshorn. Her er så mange områder som er utilgjengelig for oss, og det er der flere av disse har sitt paradis…

Vår ferd fortsetter vi oppover i skogen for vi skal hilse på landets meget spesielle, og ikke fullt så vakre nasjonaldyr, takinen. Motithang er en stor park der dyrene kan vandre fritt ut og inn, og det er bygget en gangbru med trapper, slik at vi kan gå gjennom parken å se dyrene på nært hold uten at det føles mot dyrenes velferd. Sånt skjer forresten ikke i Bhutan, takinen tas vare på og det som før var et zoo, er det ikke lengre da den fjerde kongen bestemte at det ikke var i tråd med landets holdning til dyr. Da ble nasjonaldyret sluppet fri, men siden de allerede var tamme og vant til å mates, kom de ned til byen og det var heller ingen god ide. Da bygget man dette reservatet for dem og de er noen skikkelige raringer! Er det en ku, er det en elg eller er det blanding av litt av hvert? Diger er den i hvert fall, hannen kan veie over 500 kilo.

Etter å ha hilst på takin, sambahjort, blåsau, fasaner og andre dyr, kjører vi høyere opp i skogen mot TV-tårnet BBS på 2685 moh. Herfra hadde jeg ønsket meg en fottur og guiden min er villig med. Jeg er først litt i tvil etter gåingen med hiv etter pusten i takin-parken, men han bedyrer at han er trekkingguide og går mye, men at han i disse dager kanskje er litt mer glad i mat enn å trimme. Det viser seg at jeg er bedre oppover, men han er mer stødig når vi går nedover. På turen går vi på behagelig underlag i pinjeskogen og i starten og på slutten vaier utallige bønneflagg rundt oss. I løpet av et par timer fikk jeg mange doser frisk luft, se den flotte utsikten over Thimpu og en hyggelig prat om Bhutan og ellers det vi kom på. Plutselig ser jeg noe som virker som sopp under en stor stein, men det er jo disse små stupaene som man legger inn bønner og gode ord i som vi også så ved første stoppet fra flyplassen og ser mange andre steder vi er på turen.

Plutselig har vi snakket og kost oss frem til tempelet Wangditse Goemba, nok et nydelig bevis på eldre arkitektur. Dette er fra 1700-tallet, men er restaurert. Vi går ikke inn, men hilser på «de lokale» - hundene altså, som ligger og slapper av mens vi går videre nedover mot Dechen Phodrang. Her er det ganske bratt nedover. Før nedstigningen er det fin utsikt over regjeringsbyggene. Det er lett å se hva som er hva: vanlige bygg må ha grønt tak, regjerings- og offentlige bygg rød må ha rødt.

Dechen Phodrang er et av stedene der flere hundre munker går i sin viktige skole. Bhutan har mange…Mr Sangay fortalte at det også er noen nonner her, cirka 7000, men antallet munker overstiger 70 000, så det er en stor del av befolkningen. Og det er godt å se at de er glade gutter som liker fotball og volleyball, skal si det går unna og at dette ikke er noen «pingler». Vi blir stående å se litt på spillet, men bildet er tatt langt unna da de jo fortjener å ha det gøy uten at en kjip turist foreviger dem i nærbilder.

Om kvelden bestemmer jeg meg for å droppe middagen på hotellet. Det er få gjester der og jeg har lyst til å gå på kafe, se litt folk og rusle rundt i Thimpu på egen hånd. Og tro meg, jeg var nok den eneste ikke lokale som gjorde det den kvelden. På Cafe Ambient er det en rikholdig meny av alt man kan tenke seg at sunt, søtt, juicer, milkshakes og en atmosfære som like godt kunne vært i Sydney eller London. God mat, god service og mine første lokale penger, ngultrum, var et faktum.

Solen skinner, det er nydelig ute og vi begynner med å besøke den store, hvite stupaen eller chorten, som den også kalles. Det er den mest synlige i Thimpu og definitivt et viktig sted for de lokale som flokker hit. Stupaen ble bygget i 1974 til ære for den tredje kongen som døde i 1972. Her rusler (og rusher) gamle og unge rundt bygningen (kora). Noen går rundt og rundt over 100 ganger på rad, 108 er et symbolsk nummer blant flere. Så spørs det hva man skal gjøre bot for eller hva man vil forbedre. Hvordan holder man tellingen – jo ved rosenkransperler. Stort rom ute for smørlamper og innvendig er det fargerikt og symbolsk med mange mytiske figurer og buddhaer å tilbe.

Forvirret av bruk av chorten og stupa? Chorten er det tibetanske navnet på en stupa, så det er derfor det blandes litt her.

Neste stopp handler også om Buddha, denne gang en diger, sittende en. Den er over 50 meter høy der den skuer utover Thimpu fra langt der oppe i skogen. Den ses godt fra stort sett alle steder i byen. Det er ikke så mange år siden den ble konstruert og satt opp der, og jeg tenker at det må ha vært litt av en jobb å lage veien opp også. Buddhaen er av stål, men er forgylt. Mellom øynene er en diger diamant og innvendig er det så gyllent så gyllent og høyt under taket. Mange vakre malerier av betydningsfulle buddhaer som Rinpoche og landsfaderen som samlet landet og forhandlet fred, Jigme Namgyal. Han levde på 1800-tallet og var første i Wangchuk-dynastiet. Inne blant pomp og prakt finnes også troner for de kongelige når de er her.

Thimpus eneste nonnekloster ligger vakkert til over byen og heter Zilukha. Her holder rundt 50 nonner hus. Da vi kommer er det dekket opp ute på klosterplassen og vi blir spurt om vi vil ha nudler. Vi takker høflig nei og går inn og ser nærmere på selve klosteret der et titalls nonner sitter og «chanter» med sine nesten barberte hoder og sine røde drakter. Mange er unge, andre er eldre. Det føles rart og fremmed for meg, og jeg føler at jeg invaderer selv om det bare er guiden og meg der. Han bedyrer at det er helt i orden og igjen – ingen bilder inne.

Nede i byen igjen blir det en tur rundt i markedene både på bakkenivå og et mer innebygget et. Uansett er det kun lokale produkter av grønnsaker og frukt som selges. Noe ris og korn og noe egg, melk og ost. Ikke mye folk her på en hverdag, det er i helgene det er handling her. Bhutan har ingen import, utenom kjøtt, når det gjelder mat. Alt dyrkes lokalt, og mye nede i Punakha som vi skal besøke neste dag.

Vi går også gjennom basarene der det selges masse håndverk som selvsagt også er lokalt. For er det noe som Bhutan er helt unike på, så er det teknikker for broderier, veving, treskjæring, maling og sying. Dette ser jeg helt tydelig på besøket på skolen for håndverk – 13 arts and crafts. De fleste her er tenåringer som går i lære og det avhenger av faget om de går 3 eller 6 år. De fleste går 6. Altså, her sitter mange på gulvet med beina i kors i dyp konsentrasjon med øynene klisteret til de de driver med. «Klasserommene» er meget enkelt og gammeldags innredet, men læreren har PC og noen klasserom vi er innom sitter de og hører på lokal popmusikk og nynner med. Jeg tenker at det er langt mellom disiplin og interesse kontra norske tenåringer, og at her kunne sikkert noen og enhver fra både Norge og andre land fått en oppvekker…

Neste step blir Det kongelige tekstilmuseet og dette ble innviet av en av dronningene til den fjerde kongen (han har fire koner…). Her kan man nyte mange av de kongelige klærne som er donert og utstilt, samtidig som man ser tradisjonelle klær brukt av nomader og før i tiden, før den samlende kongen, Namgyel, bestemte at alle skulle gå i «gho» og «kira». Det er også en meget forklarende video om hvordan man kler på seg disse og det ser ikke enkelt ut! Det finnes også avdelinger ved museet i en annen bygning der det veves og sys.

Neste stopp er noe som rart som et Postmuseum. Men for Bhutan, som var så lenge lukket og var så begrenset av natur og terreng, så var det ikke så veldig lenge siden moderne postgang ble innført. Eller telefoner. Eller kjøretøyer. Mest inntrykk gjør en diger modell av en diger mann (de fleste menn jeg har sett i Bhutan er ikke veldig høyreiste) som var en kongelig budbringer som løp seg gjennom Bhutans terreng. Posten måtte jo frem! For de som vil, lages et personlig frimerke av et foto man har med seg. En artig liten kuriositet og ingen bilder inne…

Papir, ja. Det er også håndverk her i Bhutan. Når vi kommer opp til «fabrikken» som er noen få rom, er det som å bli hensatt flere hundreår tilbake i tid. Man bruker barken av et tre som heter «daphne» og guiden min sier at det ikke er noen kjemikalier involvert. Det kokes, moses, slettes ut med bambus og tørkes før man kan begynne med noe mer. Håndverkslandet Bhutan har sine metoder for det meste og det er bare å bøye seg i dyp respekt.

I dag forlater vi Thimpu og kjører ned mot den gamle hovedstaden og kroningsbyen til alle kongene i rekka, Punakha. Jeg har blitt advart at siden den ligger så lavt, bare på 1300 moh., vil det være varmt. Men først tar vi på oss mer klær når vi har klatret opp til Douchu La-passet på hele 3140 moh. Her er kjølig luft på morgenen, Her sies det at stedet er gjennomsyret av ånder og demoner, så her er det bare å ligge lavt… Fjellrekka som kan ses herfra i klart vær er ingen smågutter, Bhutans høyeste fjell som ligger mot grensen til Kina er hele 7570 og heter Gangkhar Puensum. I dag er det skyer, så de gjemmer seg. Generelt er det oktober-desember som lover best vær for å se fjellene på disse kanter. Mer gledelig er det å se røde rhododendronbusker som har begynt å blomstre! Guiden kan fortelle meg at her finnes nesten 50 ulike typer.

Men her er tydelig tegn og minner om noe veldig alvorlig: De 108 nydelige chortenene vi ser, ble bygget i 2005 til minne om de som døde i en sjelden voldelig inngripen mot tibetanere sør i landet av en gruppe lokale.

Vi fortsetter å kjøre nedover og nedover. Det blir grønnere og frodigere rundt oss og varmen kjennes gjennom vinduene. Guiden min ser håpefullt bort på meg: «Vil du gå til «mad mans tempel, Chime Lhakhang» eller skal vi kjøre dit»? Det er altså veldig hett og klokka er 11. Vi går, men tar det rolig, ønsker jeg. Forbi hus som har peniser malt på veggene, over våte rismarker, blant kuer og diverse vekster, rusler vi sakte, men sikkert opp mot tempelet for fertilitet som er tilegnet den noe spesielle Drukpa Kuenly som var her i landet på slutten av 1400-tallet. Han lærte folk buddhisme på uortodokse måter og det meste hadde med fallos og det mannlige kjønnsorgan å gjøre – derfor valfarter barnløse hit opp den dag i dag for å bli velsignet. Det ligger forresten en bok inne i selve tempelet med utallige bildebevis. Historiene om Kuenly er ganske så vågale og drøye, selv i våre dager. Hvordan kom han selv til Bhutan? Han skjøt med pil og bue og slo seg ned der pilen falt ned – selvsagt med en haug av problemer og hindringer på veien. Det er et populært tempel å besøke og innvendig er det farger og former som forteller om et dramatisk liv for denne lamaen.

Etter å ha funnet Punakha, der to elver møtes, tar vi turen til landets lengste hengebro – 160 meter og selvsagt kantet med bønneflagg som vaier i den sterke vinden som nå har kommet inn. Jeg rusler over, gynger og tråkler meg begge veier.

Så et av landets høydepunkt: Punakha Dzong eller fort, om du vil. Vi er så heldige at nå i mai så blomstrer jacarandatrærne rundt og gjør den enda mer storslagen.

Her må guiden min ikke bare gå i sin «gho», men også ta på seg det seremonielle, hvite skjerfet som skal brettes og svøpes på en spesiell måte. Jeg ser han svetter, men slik er reglene for de lokale når de entrer et slikt betydningsfullt sted. Og jeg får nesten gåsehud av hvor høytidelig det blir. Her er mange munker og det religiøse setet for landet er her i tillegg til mange departement – selv om de fleste jobber i Thimpu av dem. Innvendig er det også troner til kongelig, religiøs leder og statsleder.

Dzongen ble ferdig i 1638 og senere har noen flere bygninger kommet til. Viktig her er også Guru Rimpoche. Han skulle ha forutsatt at fortet skulle bygges på et geografisk sted som minnet om en elefant. Det sies at akkurat her disse to elvene møtes, minner om en snabel. Jeg går andektig over broa og inn på første og andre gårdsplass. Alt er utsøkt og her er alt bygget etter gamle metoder og dekorasjonene er utsøkte og fargerike. Inne i selve tempelet er livet til Buddha malt fra fødsel til død og det er så nydelig og så store dimensjoner der inne! Det er også massive statuer av Buddha, Guru Rinpoche og han som samlet Bhutan: Namgyal som også går under Zhabdrung. Men for meg er det helheten av Punakha Dzong som slo meg i bakken – nydelig!

Nå skulle vi ut å gå igjen, for det må man for å komme til Khamsum Yuelley Namgyal Chorten. Cirka 1,5 kilometer gjennom gårdshus, chilibusker, noen hunder, kuer og hester før vi kommer inn i skogen på sti og trapper og til topps. Det er et ganske nytt tempel, ferdigstilt før 2010 og til ære for den nåværende kongen som skal beskytte landet. 30 meter høy er den ganske så synlig og imponerende i skogen med gull på toppen. Figurer og symboler teller tøffinger som ravner, landets nasjonalfugl, elefanthoder, snøløver og mye flammer. Sterkt og vakkert er det og her er jeg bare utenfor og går ikke inn. Vi skal ned samme vei og det er en deilig tur en ettermiddag når sola ikke steiker.

Vi skal videre på ferden og kjører samme vei tilbake over Doucha La-passet. Men på veien oppover stopper vi ved en kilde ved veien der det også står flere lokale biler. Hva nå? Hellig vann fra skogen og fjellet må vite renner ned her, det er selvsagt en legende bak dette også. Både sjåfør og guide fyller flaske, tar et par slurker og litt i håret også. Dette vannet betyr lykke og det er jo alt livet handler om. Gjøre rett i livet for alt og alle så går det en vel.

Litt utenfor Paro, i nydelige omgivelser oppover i dalen, ligger det som i dag er Paro National Museum. Før var det vakttårnet til Paro Dzong som er nok et mesterverk av en bygning vi skal se etterpå. Det er strengt forbudt å ha med seg noe inn og guiden min bare ber meg sette telefonen i flight mode så får jeg passere uten å legge fra meg den lille veska. Det er litt av et museum, ikke minst med tanke på at det faktisk ligger i en så autentisk, historisk bygning fra 1649. Spesiell form har den også og det er som en mørk, men fargerik labyrint å rusle rundt der inne. Pass hodet, det er mange feller for de som er over 1,50! Kort fortalt er det historien om Bhutan fra begynnelsen av, blandet med buddhistiske skatter og figurer. Blant annet et maleri av de fire læreretningene innenfor buddhismen.

Den er slående vakker og står som en bauta utenfor Paro, deres egen festning, Paro Dzong som er fra 1644. Bhutansk arkitektur har mange høydepunkt, dette er absolutt ett. Det er mange små og unge munker som bor og lærer her (cirka 200), og som i Punakha, er dette også setet for det religiøse og offentlige som styrer i denne regionen. Lokale må ha på seg sine tradisjonelle drakter med skjerfet drapert rundt, og vi andre må ha lange bukser og langarmede overdeler. Respekt! Gårdsplassene er en åpenbaring også her, tempelet innvendig er mye mindre og lite prangende enn i Punakha. Men man blir ganske så andektig av å være i en sånn bygning, selv som utenforstående!

Så skal vi ut på en vandretur igjen – når man reiser alene får man bestemme deler av dagen selv. Når man liker å være aktiv så stiller guiden min opp. Vi går oppover og får etter hvert en herlig utsikt over hele Paro. Stien, som er en del av Trans Bhutan Trail som går tvers over landet, kaller guiden min bare for «Bird`s Eye View» for det er jo nettopp det vi får. Utsikt! Følge av en hund får vi også, det er ofte på disse kanter. De fleste hundene er milde og ufarlige, det er ingen som eier dem, men de blir tatt vare på. Det er jo også en del av buddhismen å ta vare på alle skapninger. I skog, med duft av pinjetrær og syn av en eller annen rød rhododendron, blir det en deilig tur i frisk luft før vi møter sjåføren vår og drar til hotellet utenfor Paro der vi skal hvile til et av turens bokstavelige høydepunkt.

Det er selveste 17. mai hjemme og vår grunnlovsdag. Jeg befinner meg langt unna Norges konge, slott og fedreland og står gladelig opp midt på natta for det som venter meg i dag: Taktshang. Vi reiser fra hotellet utenfor Paro kl 05.00 og det gjør vi for å slippe unna steikende sol, varmen og hordene. For de kommer, dette er noe alle vil ha gjort - være seg om de går med stokk, har med seg små barn eller har begge armene i gips (ja, jeg så det).

Da vi kommer til parkeringsplassen er det ingen der, bare noen ivrige hunder som kanskje akkurat har våknet og er glade for at det kommer selskap. De løper opp og ned stiene som ingenting, gjør ingen fortred, logrer og koser seg sammen.

Klokka er nesten 05.30 da vi begynner å gå. Det er kjølig i lufta, men det er bare deilig. For det er ikke lenge til det går opp, opp, opp for vi skal jo bevege oss fra rundt 2500 til 3100 meter – cirka 550 høydemeter, så det krever sin vandrer. Totallengde på turen er 10 kilometer.

Jeg ser Tigerredet langt, langt der oppe. Det ser ut som det bare henger der. Nede ser vi en og annen hestekar som gnir søvnen ut av øynene, hundene er med oss og leder vei, før en av dem kommer ned igjen og liksom samler oss.

Jeg er helt målløs. Det er ingen her. Vi går alene, luften er crisp og frisk, det lukter pinjetrær og stien er hardpakket og god å gå på. Rød rhododendron i mengder som jeg aldri har sett det her før. Jeg er jo norsk og sprinter av gårde, men ser fort at guiden min ikke har samme tempo. Han har vært her hundrevis av ganger og er nok ikke like gira som meg! Plutselig er vi oppe ved kafeen og der tar vi to minutter mens jeg fyller på med en banan. Orker man ikke gå opp, er det upåklagelig utsikt herfra også. Og det er kun hit hestene kommer dersom man velger det transportmiddelet (som mange gjør, det ser vi på veien ned).

Videre oppover er det flere steder det blir mer og mer utsikt mot målet og det kiler litt i magen. Alle bilder jeg har sett og alle tanker jeg har hatt, ser ikke ut til at var utopiske forventninger. Tempelet passer perfekt inn i fjellsiden og jeg sender en tanke til de flotte klostrene i Meteora, Hellas, som jeg besøkte i fjor. Men dette er ikke på toppen, det er liksom inne i fjellet. Gylne detaljer og hvitmalt – det er et vakkert skue.

Når vi etter cirka 1,45 times vandring er så nære så nære så er det fortsatt, i følge guiden, 777 trappetrinn igjen. De fleste ned på veien dit, før det igjen går opp. Det er satt opp rekkverk og flere steder man har superfin selfiemulighet. Før man kommer til selve tempelet er det flere små bygninger som er for meditasjon.

Vi er de første som entrer Taktshang denne morgenen, alt av mobiler og ryggsekker må oppbevares mens vi er der. Men vi er så tidlige at de ikke har åpnet ennå så vi setter dem bare utenfor. Ingenting hender her, sier guiden min. Vi er på hellig grunn.

Og det er vi visserligen. Det var her Guru Rinpoche, landets buddhistiske grunnlegger ankom landet ridende på en flyvende tiger i det 7. århundre. Mye av det vi ser i dag er bygget opp igjen, for her har vært branner og her har vært andre ødeleggelser. Men det intet mindre enn gåsehudfaktor x 2 (eller mer). Vi entrer fire av templene og det er her mange blir skuffet over hvor enkelt det er. Det er beskjedent i forhold til andre steder man har vært, men et av templene er jo bygget over hulen der Guru Rinpoche mediterte. Dette betyr alt, gull, glitter og glamfaktor er bare staffasje de andre stedene jeg har sett. Buddhisme handler ikke om jordisk gods. Vi møter ingen andre enn munker, som er godt burgunderkledd i «kulda» og som forteller at de forbereder til en seremoni her i morgen. Det er besøk langveisfra fra andre templer for å hjelpe til. De er travle og i alle aldre, men mest unge menn.

Så var vår tid omme og vi var klare til å gå. Det er ingen annen mulighet enn å gå samme vei ned, men i trappene møter vi noen tøffe menn og kvinner i full fart som bærer en tung bør på ryggen. De har selvsagt gått samme vei som oss opp, men med maaaange kilo på ryggen. De smiler bredt og spør hvor jeg er fra – og så haster de videre fullastet med frukt og godsaker som skal settes frem som offer på seremonien i morgen.

Veien ned er selvsagt enklere enn opp, men det er nå hordene kommer og ikke alle er klare for tur. Selvsagt har solen gjort det mer slitsomt å gå også, og det er ikke få ganger vi får høre: Har dere vært der? Har dere gjort det? Hvor langt er det igjen? Sikkert er det at ikke alle kommer opp til selve tempelet, men alle kommer til kafeen og får fin utsikt. Og ærlig talt er det ikke alle som elsker å gå på tur i natur – slik er det bare. Jeg takket guiden min, Mr Sanjay, for en herlig dag, fantastisk planlegging og tenk at klokka bare var litt over ni da vi var nede. Gratulerer med dagen til Norge og gratulerer til meg selv for å ha fått æren av å besøke dette utrolige stedet! Det får avrunde min eventyrlige reise i Bhutan, selv om det er litt igjen jeg skal få med meg i Paro. For ikke noe kan toppe dette!

Om du ikke har anledning til å bli med på Carpe Diems gruppereise, ta kontakt med vår kollega i skreddersømavdelingen i Escape, Eli-Ann Nerhagen. Hun kan tilrettelegge en reise for deg alene, som jeg reiste, eller med en venn eller to. Min reise var fikset av Eli-Ann og jeg lover at det ikke er «kleint» eller rart å reise alene med guide og sjåfør verken i Nepal eller Bhutan! Menneskene her får jeg ikke lovprist nok.

skreddersom@escape.no eller post@escape.no