Behind the scenes – Carpe Diem gjør Málaga

Vi er en heldig liten gjeng som en grytidlig morgen møtes på Oslo Lufthavn. Wenche og Ingun fra Carpe Diem, markedssjef Gro i Escape og selvsagt hovedpersonen, regissør Carl. Gro er også rå på bilder og film, med et faglig sterkt og kreativt blikk.

Det ligger forventning i den grå, regntunge lufta mellom morgentrøtte ansikter der vi står ved utgangen med hver vår kaffe klisteret til hånda. Snart er vi i den ordentlige lufta og yr sier nesten 30 grader tidlig i oktober dit vi skal. Og som Carl formante alle om innledningsvis – filming er 10% action og 90% venting for de som er med. Vi skal snart møte primus motor og destinasjonsekspert Vegard Pettersen.

Alle som en gang har vært på tur med han som reiseleder, vet at han er profesjonell til fingerspissene, organiserer, styrer og ordner med full kontroll. Med glimt i øyet, stor omsorg og snakketøyet på plass, som vi fikk erfare under alle opptak med alle vitser og fortellinger – kunne vi aldri ha fått gjennomført en slik innspilling uten han i førersetet. Selv om vi hadde en profesjonell regissør, er det jo en «low-key» produksjon uten proffer foran kameraet.

Hjula tar bakken og vi kommer oss til vårt faste hotell i Málaga, Don Curro. Perfekt først og fremst grunnet den uslåelige beliggenheten midt i gamlebyen. Og nærhet til både strandpromenade, butikker og restauranter i massevis. På hotellet møter vi Vegard og noen av hans venner som sporty stiller opp som skuespillere: Mona, Monica, Jarle og Vegard, som internt bare ble Vegard 2. Med hele to Vegard`er på laget så må det bli bra!

Hotellet har stilt opp med et kjempefint rom med den beste utsikten mot katedralen og byen som vi får låne en times tid. Carl setter opp kameraet, instruerer de sylferske statistene og finner snart ut av lys og skygger. For en som ikke har greie på det, skjønner jeg fort at LYS er en filmskapers og proff fotografs mantra. Og at det ikke må være flatt, noe må skje. Og det er vår oppgave å ta instruksjoner, selv om man ikke skjønner bæret av visjonen.

Etter en times tid med filming på rommet med litt prøving og feiling, ser Carl seg fornøyd med resultatet. Vi går videre for å se på flere locations for morgendagens filming. Vegard har forberedt mye, men det er filmskaperen som må avgjøre om det gjør seg på film. Gjøre avtaler med tidspunkter er viktig, vi er jo i en by og alle driver en business de ikke kan stoppe opp. Vi besøker den flotte markedshallen, finner lunsjstedet Almacen de Indios, gjør avtaler med restauranten siste kvelden og er ellers på leting eller interessante smug, hjørner, plazaer, severdigheter og bare gatelivet.

Så rusler vi ned til det flotte havneområdet, ned til bystranda og prøver å få med oss solnedgangen som er cirka kl 20 – igjen så er det lyset vi jager. Wenche og Gro elsker å bade og løper raskt ned til vannet og trår uti med beina. Vi andre tar det litt mer rolig, men blir snart beordret ut i sanda for litt filming. Mens vi står der, ser vi over til et sted som Vegard peker ut som Pedregalejo – 50 minutter å gå fra byen. Der lover han oss en laaaang strandpromenade, flere strender og mange chiringuitos (strandrestauranter) med fisk- og sjømat. Alle tenner på ideen og bestemmer at hit må vi neste dag! Når sola vel er nede for lengst, tusler vi tilbake til Don Curro og gleder oss til hva neste dag bringer.

Markeder er for mange det mest spennende med å være i et annet land. Her i Málaga har de mye under samme tak. Fisk og skalldyr (ikke mandager) og frukt vi kjenner og ikke kjenner. Alt er så lekkert presentert. Rent og pent er det også. Her er nøtter, mandler, oliven, tørket frukt og selvsagt alle slags grønnsaker og siden vi er i Spania – skinke - jamon. På et marked er man nysgjerrig, rusler rundt og lar seg forbløffe av inntrykk. En selvsagt ingrediens i film om det å reise! Det samme med å spise tapas og ha noe forfriskende til.

Når våre venner tar seg en velfortjent siesta for å være klare til en lang dag med filming neste dag, finner Wenche og Carl ut at vi skal filme litt sykling. Vi, og andre i Escape, har sykkelturer både i bymiljø og i naturen. Som tenkt, så gjort – plutselig har vi reiseleder Vegard og Wenche selv på sykkel. Dette ble et veldig surrealistisk opptak rett utenfor Tollhuset, midt i trafikken, og med Vegard som tvilende syklist og kommentaren: - Om Carl klarer å få noe fornuftig ut av dette… tviler jeg sterkt på altså! Vi får se når filmen er klar, men for oss som var tilskuere var det MYE latter og fnising. Men, folkens, er det noe begge disse to kan er det å by på seg selv.

Etter dette tar vi turen ut fra storbyen mot det som virker som en helt annen verden: Pedregalejo. Her er det koselige, pastellfargede lave hus og folk koser seg på barer langs den uendelige strandpromenaden. Her skal kollega Wenche til pers, Carl tar noen nydelige klipp av henne mens hun tar livet med ro med ei bok og ser mot horisonten. Wenche elsker jo sjø og hav og det tar ikke lang tid før damene i «filmteamet» rusler barføtt i sanda og kjenner på vannet. Mens vi venter på at himmelen skal lage kunst for oss og solen går ned, passer det perfekt med litt mat og drikke langs promenaden. Og himmelen skuffer ikke – det blir magiske bilder og film i dag også!

For en dag det skulle bli - bare les her:

I dag er alle klare for å reise på «landet» - campoen. Vi har teamet opp med et par til av Vegards venner som stiller med biler. Og organisator Miguel som bor her og som kjenner alle. Og er han ordfører her som han sa, kanskje ikke, men den mannen med sin hese stemme og entusiasme til tusen får fart på sakene og åpner mange, lokale dører!

Vi kjører til en av de koselige byene som for det meste består av hvitkalkede hus. Alfarnatejo er kanskje ikke «picture perfect» i så måte, men fjellene rundt og utsikten gjør seg virkelig!

Vi begynner forsiktig og slik mange lokale begynner dagen sin – med churros. Sprø utenpå, myk inni og ekstra søt og smakfull blir den om den sukres eller dyppes i sjokolade… Etter litt kalorier og lokale vibber, fortsetter vi til en olivengård. Det er utallige oliventrær i Andalucía, regionen står for en stor del av den totale produksjonen i landet. På gården ser vi hvordan de laget oljen før i tiden kontra nå og vi får selvsagt smake på ulike typer. Mange kjøper med seg godsaker, for det er nettopp det dette er. Kvaliteten er skyhøy og vi smatter fornøyd. Det er så enkelt, men har man godt brød, litt salt og en olivenolje med topp kvalitet så skal det ikke mer til…

Videre stopper vi for å se nærmere på steder der de har store fruktavlinger, mandeltrær og mer oliventrær. Vi anser oss jo for ganske gode på ulike frukt, men der var et par trær ingen kjente til. Miguel vet jo det meste og via Gro som er flytende i spansk og over gjennomsnittet opptatt av kvalitetsprodukter, var det kvede og persimon som var ukjent. For første gang fikk jeg smake mandler rett fra treet – Miguel knakk skallet og der var den mest smakfulle mandelen jeg noen gang har spist! Wenche måtte selvsagt lære seg teknikken og stod deretter for knekkingen slik at flere kunne smake. Gourmeten Vegard fortalte at man ofte bruker mandel i sauser i dette området. Det skulle vi få bevis på straks. Imens sender Carl opp drone for å filme de flotte fjellene rundt her. Alle følger spent med. Drone er gøy!

For nå venter mer Alfarnatejo og Miguels eget hus. Først et lite stopp på turens mest fotograferte benk. Her traff vi en herlig gjeng lokale damer som gjerne var med på film og fotoshoot! Så hjem til Miguel hvor vi får noen smaksprøver og prøver ulike oljer og kremer som de lager på naturlig vis, så klart.

På veien ved den vakre kirken møter vi dagens vertinne: Maria. Hjemme hos henne skal vi hjelpe til med litt enkel preparering til dagens lunsj. Hun bor helt fantastisk til, på toppen av byen med DEN utsikten. Vi får servert salater, tortilla espanol, albonigas med mandelsaus og en slags flan til dessert. For ei dame – alle elsket henne og koste seg med mat og det gode selskapet.

Etter en styrkende lunsj var vi klare til dagens naturopplevelse i særklasse: Fjellformasjonene og massivet El Torcal. Her kan både ekte og hobby-geologer virkelig nyte av stein i særklasse. Kalksteinsformasjonene er dannet over millioner av år gjennom erosjon og værpåvirkning og er et forunderlig og meget så imponerende skue.

Veien dit var svingete og langs veien så vi flere gjetere med sine geiter på beite. Oppover bar det og vi skulle opp på cirka 1200 moh. WOW! Alle ble vi revet med av hvilke undere naturen og vannet skaper. Formasjonene ligger nærmest oppå hverandre med riller og noen ser ut som de skal falle ned når som helst… Over oss flyter gribbene og andre store fugler på luftstrømmene og vi ser mange mufloner - steinbukker som tar livet med ro oppå en knaus. De ser så verdige og rolige ut at vi nesten får en tåre i øyekroken av disse flotte dyrene. De som bare klyver uten anstrengelse nærmest rett opp - når de da ikke pryder våre flotte bilder i avslappingsmodus.

Vi filmer og går litt rundt på fjellformasjonene. Det er forresten mange flotte vandrestier her og det anbefaler jeg virkelig å teste ut. Disse fjellene tok pusten fra oss. Takk for oss El Torcal!

En sprek morgentur med Wenche, Carl og Gro opp til festningen Gibralfaro i Málaga før frokost får oss i gang. Utsikten er upåklagelig, det samme på veien oppover mens solen er i ferd med å stå opp.

Men vi skal snart på filming igjen. Vi tar en ny runde i gamlebyen i Málaga. Like ved Picassomuseet, i smugene der, finner de flinke fotografene og filmerne våre gull i form av lys.

Vi nevnte hvitkalkede byer, i dag skulle vi til stjerna av dem. Det er så mange postkort og bilder fra Mijas pueblo at man kan lure på om det virkelig er så vakkert der. Sånne postkortbyer trekker til seg turister i tusenvis og det var intet unntak denne dagen. Ifølge Vegard er alt her veldig vedlikeholdt og nærmest billedskjønt, men det er en by man gjerne er i kort tid slik at restaurantene ikke akkurat har Michelinkvalitet. Men vi skal filme og finner noen skikkelig fine locations der det ikke myldrer av mennesker. Vi spiser is og nå er vi nesten vant til å bli filmet...

Byen selv utstiller blomsterpotter og vekster på mesterlig og estetisk perfekt vis. Det klarer vi til gangs og på bildene under ser man at det å lage film ikke handler om å bare stå opp og ned…

Etter noen fine timer i Mijas, må vi skynde oss tilbake til Málaga. Det er siste kvelden med skuespillerne våre, og vi skal ut å filme at vi skal spise middag på en skikkelig koselig restaurant som Vegard kjenner til: Los Patios de Beatas.

Det blir tapas, gode samtaler og alle som en setter vi stor pris på at Carl tar ordet og takker alle for innsatsen. Alle er jo amatører og ingen, bortsett fra Vegard 2 som faktisk var statist i en episode da siste sesongen av Exit ble filmet i området, har filmerfaring. Det ble en runde rundt bordet og alle var skjønt enige om at disse dagene hadde vært skikkelig annerledes, men veldig hyggelig.

På veien hjem etter mørkets frembrudd, finner Carl katedralen ekstra interessant opplyst i kveldslys. Gro og forfatteren ble modeller i natten og når regissøren var fornøyd, var vi fornøyde.

Denne dagen skulle vi ha som back up for å sørge for at alle elementer i film og filmklipp var i boks. Etter mange dager i Málaga-området, bestemmer Carl, Gro og jeg oss for å reise til den nydelige hovedstaden i regionen. Buss til og tog hjem. Jeg hadde vært der for cirka 20 år siden og Gro da hun var tenåring – på tide å oppdatere minnene og vise Carl atmosfæren og stemningen her som virkelig er unik. Gradestokken skulle vise nesten 40 grader og litt lett bekymret for det – gledet vi oss virkelig til å ta morgenbussen. 2, 45 timer senere rusler vi inn i heten midt på dagen, bevæpnet med vann og solfaktor 50. En kaffe og croissant og vi er klare. Sevilla – vis oss din skjønnhet på noen timer! Men vi var helt overens om at det skulle bli et rolig løp, vi skulle oppleve og ikke stresse.

Snart kommer vi til der alt skjer – katedralen, Giralda og Alcazar. Det vrimler av folk, vi tar et par bilder og rusler heller inn i de smale, skyggefulle smugene i Det jødiske kvarteret Santa Cruz. Ah, dette er livet. Bare vandre rundt på måfå, se proffene Carl og Gro ta bilder som ikke så mange andre kan. For en amatør er det fascinerende å se hva de finner av motiver. Og hvordan de bøyer seg litt, vinkler kamaraet (eller mobilen) og står på et hjørne og venter på det rette øyeblikket.

I tillegg får vi med oss den helt nydelige og stemningsfulle Plaza de España som vi forelsket oss helt i. Den spanske arkitekten Aníbal González sørget for et arkitektonisk mesterverk som ble bygget til den iberiske utstillingen i 1929. Bygningen har en serie broer som krysser en kanal, og hver bro representerer en annen provins i Spania, med keramiske fliser som viser vakre mosaikker med regionale motiver. Og hvilke benker...

Og kanskje var det skjebnen som brøt inn et lite øyeblikk da vi satt oss ned i skyggen i ei trapp? I hvert fall rigget et lite ensamble opp til noe av den mest stemningsfulle gitar, sang og flamenco noen av oss har opplevd. Det var i majestetiske omgivelser, men veldig "nedpå" og ekte. Det som skulle ble et par minutters seanse for oss, ble 20 minutters uforglemmelig stemning før vi ruslet videre til den store parken Maria Luisa og tok en is på en benk.

Det var fortsatt tid til litt mer før toget tilbake til Málaga, vel og merke etter en styrkende, fersk appelsinjuice i skyggen. Vi rusler over broa og over elva Guadalquivir til det koselige nabolaget Triana. Vi ser kirken og de koselige gatene, men det ble en kort visitt denne gang i denne bydelen som byr på både kunstnere og flamenco. En siste ting får vi med oss - noe mer moderne denne gang: Setas de Sevilla - en forunderlig trestruktur tegnet av en tysk arkitekt. Den ligger i sentrum av byen og har enorme dimensjoner:150 x 70 meter og cirka 26 meters høyde - det er hele seks store "parasoller" inspirert av byens katedral og de nærliggende fikentrærne på en plaza. Disse "soppene" måtte vi få med oss, og de satte punktum for vår lille eskapade og vandring gjennom litt av historien til Sevilla.

Vi vinker «hasta luego», på gjensyn, til Málaga. Carl og jeg setter oss på formiddagsflyet hjem til Norge. Vi gleder oss til å dele film og "snutter" med dere etter hvert! Inntil da, kan vi virkelig anbefale turene våre til Andalucía.

Med en sådan kjentmann som Vegard i spissen, er det ikke den ting han ikke ordner for deg som gjest. Mest sannsynlig er det akkurat den «touchen» som får deg til å minnes akkurat den ferien med et litt større smil om munnen enn ellers.