Georgia - det gjestfrie eventyrlandet

En annen følelse og en annen vandring - Ingun supplerer:

Et av de høyeste fjellene i Georgia, som vi var så heldige å ha som bakteppe på vandringen dagen før, er Kazbegi på 5 047 meter. Ruver godt! Men vi fikk også med oss en annen type vandring, fjellene litt mer i bakgrunnen denne gang. Men de var der og skapte en nydelig ramme sammen med grønnkledde fjellsider og middelaldertårn.

Før man kommer seg innover i Trusodalen, er det en humpete og nokså svingete vei man må forsere. Vandringen videre gikk på grusveier og brede stier og plutselig kom vi frem til et interessant sted som var merket med et værbitt og slitt skilt: Ketrisi. Videre var det også et munke- og nonnekloster her som vi så på avstand. Svend kunne fortelle at dette var målestasjon for yr.no og at det bodde hele 2 personer her! Det er jo langt utenfor allfarvei dette, og nå hadde de to innbyggerne også bestemt seg for å flytte på seg om vinteren. Vi ble ganske overrasket da vi så at de drev en kafe! Bordene og stolene var av ymse kvalitet, men utsikten var superb - mot fjellene i den georgiske utbryterregionen Sør-Ossetia. Vi fikk servering på beste mulige måte, og Andrea, som bestilte te, fikk sånn omtrent 50 ulike å velge mellom. Da vil skulle gå tilbake, fikk vi se og smake på konas oster som lå til tørk ute. Vi følte at dette var skikkelig lokalt og ekte, og en unik opplevelse, noe helt annet enn vi ventet oss.

Den følelsen når du møter menneskene i et land og de får frem noe i deg:

Vi møtte et tradisjonelt Georgia, et håpefullt Georgia, et stolt Georgia i kombinasjon med de vakreste naturopplevelser og nære menneskemøter som traff hjertet, etter bare et kvarter. Vi fikk et godt innblikk i georgisk mat -og vintradisjon, og dypere forståelse av hvor viktig del av deres kulturarv, deres bordskikk og tradisjoner rundt et felles måltid er.

Etter en lang natts flytur, uten noe særlig søvn, over tre timers kjøretur fra Tblisi til Kazbegi, før vandring opp til i Kaukasusfjellene på nesten 3000 m, gledet vi oss ekstra til middagen den første kvelden. Vi hadde fått beskjed om at vi skulle spise lokalt i nærheten av hotellet.

«Her skal vi» sier Svend på sitt energiske vis! Husets inngang var egentlig ikke noe særlig å skrive hjem om. Det var mørklagt bak en delvis rusten port, og ugresset i hagen hadde fått vokse fritt og «ufrisert» Vi fulgte en liten sti innover og rundt hushjørnet i bakhagen, var det som om selve Nirvana åpnet seg! En familie hadde ut av sitt hjem laget en slags spisesalong for gjester, med tilhørende stort kjøkken. En hyggelig terrasse med koselige sittegrupper gav oss en innbydende velkomst.

Maleriene på veggene var fra landsbymotiver i området, et piano i kroken, et langbord og et par mindre bord, stod ferdig dekket med duker av georgisk håndarbeid. Førsteinntrykket var en typisk «hjemme hos» beskrivelse. Vi ble varmt mottatt av husfruen og kokka på kjøkkenet. «Man skal ikke skue hunden på hårene» , sier vi på godt norsk og det synes jeg er en passende beskrivelse.

Vi satt oss ved det store bordet og fikk selskap av tre kvinner og venner av Svend sin familie. Rettene ble servert i tur og orden. Innimellom smakingen av både kalde og varme retter, fikk vi til vår store overraskelse plutselig servert georgisk folkesang!

Jeg har vel ikke noe bedre måte å si det på enn at det treffer akkurat den plassen i hjertet man har tårelageret sitt. I alle fall var det det som skjedde med meg! At jeg skulle få «emosjonell epilepsi» under denne middagen, var uventet. Jeg kjente på melankoli, takknemlighet og glede! Jeg skjønner jo ikke ett ord av dette språket. Ett ord består gjerne av 17 konsonanter og 3 vokaler, med skarrelyder hvor tungen må gjøre akrobatikk på profesjonelt nivå for å uttale det riktig.

Likevel treffer altså stemmene og uttrykkene til disse tre kvinnene; en sanglærerinne i godt følge med to av hennes elever og Svend som supplerte med sin dypere røst i bakgrunnen. Tårene bare veltet ut! For en vakker og nær opplevelse det ble! Først kortreist mat laget med kjærlighet og lokale råvarer, servert med enda mer kjærlighet! Vinen fra regionen var nydelig og passet perfekt til de ulike rettene. Det ble hyggelige samtaler og latter rundt bordet etterfulgt av georgisk folkesang som hadde ulike budskap om livet i alle fasetter.

Opplevelsen var autentisk og ekte og vi la oss «mat-gravide» og takknemlige i deilige, oppredde senger til utsikten av den opplyste kirken på fjelltoppen midt imot (Gergeti Trinity Church).

Den følelsen når du besøker verdens koseligste eiere i et spesielt vineri:

I Georgia har de produsert vin i over 8 000 år! Vin er tradisjon, historie og kulturarv i Georgia og vi ble tatt imot med åpne armer og en gjestfrihet jeg aldri har opplevd maken til på denne siden av Europa. Det ble det også snakket om. Tilhører egentlig Georgia en del av Europa? Vi var uansett enige om at Georgia har en solid fot i Europa, med tydelige historiske innslag fra alle nærliggende og fjernere strøk som kom med sin påvirkning og innflytelse via Silkeveien.

Hos familien på Kerovani Winery , stod familiens kvinner på kjøkkenet og gjorde de siste forberedelser for oss. Velkomstkomiteen var en mammapus med tre små krabater som ønsket oss velkommen med hopp og sprett og sprell og puseakrobatikk etterfulgt av generøs mottagelse fra innehaverne; to fettere som hadde overtatt bestemors hjem. Store planer er satt ut i live. Det gamle huset restaureres og skal om forvandles til et lite hotell. Planen er å kunne ha gjester til overnatting i løpet av 3-4 år.

Min (og vår) konklusjon på menneskemøtene: Når man gjør ting med hjerte, med en teskje tro og tillit må det bli bra. Dette er georgiere flinke til!

Vårt møte med lokalbefolkning = en gledelig samklang.

Den følelsen når man får en aha-opplevelse om vintradisjon med en unik produksjonsmåte.

Det som overrasket oss kanskje mest var selve tradisjonene rundt bordskikk generelt. At Georgia har vintradisjoner som går 8000 år tilbake er ganske unikt. Vi vet at den georgiske vintradisjonen er den eldste i verden. Hvordan tradisjonene med matservering var for 8000 år siden kan vi jo bare forsøke å forestille oss, men det vi erfarte på vår tur var at vin og mat hører sammen.

Georgia har flere vinregioner med Kakheti som den mest kjente og produktive. Det finnes over 500 druesorter i Georgia. De mest kjente er Saperavi (rød) og Rkatsiteli (hvit). Det som kjennetegner georgisk vin, er selve metoden for hvordan de behandler disse edle dråpene.

Der vanlig vinproduksjon foregår ved at druene knuses og saften gjæres i rustfrie ståltanker eller eikefat, er georgisk vin laget på tradisjonell Kvevri-metode.

Store krukker blir gravd ned vertikalt i jorden og ligger godt beskyttet. Størrelsen på disse leirkarene/krukkene avhenger av størrelsen på kvevri. Det er bare toppen som er synlig over bakkenivå. Druene knuses og legges i kvevri sammen med skinn, stilker og frø for gjæring. Når gjæringen er ferdig blir kvevriene forseglet, og vinen får lov til å modnes. Ved at disse krukkene er begravet under jorden gjør at temperaturen holder seg stabil, kjølig om sommeren og varm om vinteren, og gir vinen en unik karakter. Når vinen er ferdig modnet, tappes den fra kvevrien.

Vi fikk smake på både røde og hvite viner, og av flaskene inneholdt hele 117 ulike georgiske drueslag! En smaksfest i munnen og vi fant opptil flere favoritter i godt lag med maten!

Den følelsen når et hvert måltid var en smak- og fargefest!

Vi var veldig spente på maten - alle sier at georgisk mat stiller i særklasse. Men lite visste vi hvor enkelt, men utrolig velsmakende hvert eneste måltid var. Det var alltid nok mat, men det som var betryggende å høre, var at Svend fortalte at ingen mat kastes eller går til spille. Det som er igjen, spares til en annen anledning, i et georgisk hjem har de alltid både mat og vin til eventuelle gjester som kommer uanmeldt. Det setter de sin ære i.

Det vi erfarte og smakte, var at den enkleste tomat og agurksalat var en smaksopplevelse hver gang, noen ganger med løk, andre ganger uten. De bruker krydder, urter og oljer som løfter en hver smak. I tillegg er alt produsert lokalt og kommer definitivt under kategorien kortreist. Er man vegatarianer har man kommet til himmelen, for det er så mange fantastiske gode retter som er vegetar. Aubergine tilberedes på så mange velsmakende måter ingen av oss visste om!

Og vår nye favoritt ble "khachapuri" i ulike varianter fra ulike regioner - kort sagt, en type stekt deig fylt med ost. Den blir servert på et lite fat, oppskåret som en pizza. Alle får hvert sitt stykke! -har du ekstra plass, får du det siste stykket:)

Poteter var ikke bare poteter i Georgia, de var smaksatt og krydret helt nydelig og ulike oljer og lette sauser var perfekt følgesvenn. Man får inn flere forskjellige fat i løpet av måltidet, og vi var også innom flere typer kylling og til og med geit! Jeg tror knapt noen av oss har spist så mye både til lunsj og middag, men det er stort sett både fargerikt, sunt og fullstappet av vitaminer! Med unntak av khachapuri... Den stilte i en egen kategori og vi fant en egen mage til denne. Hvert eneste måltid:) Regionen Borjomi produserer sitt eget, meget velsmakende mineralvann. Lokalt er godt!

Den følelsen når en kirke overrasker deg. Nabolandet Armenia, så Georgia selv, er blant verdens eldste kristne stater (300-tallet).

Kirken spiller en stor rolle i de fleste georgieres liv. Nesten 90% hører til den ortodokse kirken.

Vi har gledet oss til å besøke den historiske og åndelige hovedstaden Mtskheta. Her har de hele tre kirker som er vernet av UNESCO.

Ovenfor byen, ligger kirken fra 500-tallet, Jvari, som er landets eldste.Sentralt i byen finner vi den enorme kirken Svetitskhoveli som selvsagt er på verdensarvliste og Georgias tidligere hovedkirke. Hit kom St. Nino, ei 14 år gammel kvinne, og kristnet Georgia på 300-tallet. Legenden forteller også at en bit av Jesu klede skal være begravet på stedet hvor kirken ble reist.

Vi er der på en lørdag og det yrer av folk i alle aldre og alle klesdrakter. Ikke alle dekker hode eller hofter her som skikken er... Vi ser fire eller fem bryllupsfølger og for brudene er det ikke spart på noe. De har store, hvite kjoler og er omhyggelig sminket, håret bølger nedover ryggen eller er nøye oppsatt. Det tas bilder av fotografer med proft kamerautstyr og linser. Brudgommene bærer sin tradisjonelle folkedrakt og ved bryllup har de den hvite fargen og ikke den svarte som er mest vanlig ellers. Bryllupsgjestene, i hvert fall de unge kvinnene, er i avslørende kjoler og skyhøye hæler...

Midt oppi dette er det er barnedåp i en annen del av kirken, barnet gråter litt som jo er helt vanlig. Litt lengre bort er gråtende kvinner og barn som ligger på gulvet og kysser hellige steder inne i kirken. Kontraster...

Det er også en kirke inne i selve kirken som er som en liten kopi av gravkirken i Jerusalem. Vi kan trygt si at det å besøke denne spesielle og vakre kirken var en uforglemmelig opplevelse og langt unna det å komme inn i en kirke med andektighet og ro et annet sted i verden. Det å se at kirken brukes til alt dette på en gang, var helt herlig å erfare!

Den følelsen når selv et nonnekloster overrasker - med utsikt, beliggenhet og betydning:

Sighnaghi var kanskje den aller vakreste byen vi besøkte, men desto mer populær blant andre turister også. Her var turisttog og elektriske biler som tok folk rundt...Og over 200 hoteller! Uansett er det lite som slår både utsikten og den vakre arkitekturen og sammensetningene. Omkranset av både snødekte Kaukasus og grønnkledde fjell, var det lett å trives her.

Vi fikk også besøke et helt nydelig nonnekloster, Bodbe, som lå på høyden over byen med verdens beste utsikt. Nonnene dyrker både urter og blomster og det var et stort område de hadde til sin rådighet. Det er to kirker der: Den store kirken er nybygget og akkurat ferdig, men den gamle kirken, fra 800-tallet (også renovert) var utsøkt med fresker og andektig stemning. Det er her relikviene etter St. Nino ligger, dermed et sted som mange ortodokse valfarter til.

Den følelsen når du faller pladask for en ukjent hovedstad:

Tbilisi ligger på Silkeveien i grenseland mellom Asia og Europa. Gjennom historien har alle de store imperiene til stadighet tatt over regien og styringen. Her bor armenere, azerbadjanere, russere, kurdere og georgiere side om side.

Fra det sentrale, og superhyggelige Hotel City i gamlebyen, rusler vi spente ut i hovedstaden med sine drøye 1 million innbyggere. Byen strekker seg ganske langt utover i areal og stil, det er alt fra nyere del til steder med gamle sovjetblokker.

Vi føler med en gang at her er det god stemning! Kirker, synagoger, moskeer, kafeer, spisesteder, monumenter og koselige smågater dukker til stadighet opp blant brosteinen. Vi ser helt tydelig at når de renoverer her, tar de hensyn til opprinnelig arkitektur og byggestil. Innebygde balkonger, vinduer med sprosser og utskjæringer og noen bygninger som rett og slett ser ut som de er på vei til å lene seg godt mot ene eller andre siden...Sjarm, shabby, atmosfære og stil i samme gode miks.

Vi ser Metekhikirken, sulfurbadene og opp mot den storslåtte Narikalaborgen og rusler mot kabelbanen som tar oss høyt opp til utsikt og oversikt på få minutter. Og den nyere delen.

Her oppe står "Mor Georgia" og passer på, mens vi ser ned mot moderne arkitektur som frihetsbroen, konsertscener og elven Mtkvari som renner gjennom byen. Vi rusler ned fra Tbilisis tak, det er en fin tur ned gjennom både natur og boligområder. Frihetsplassen, parlamentet og museumsgata ligger tett i tett, kantet med noe breial sovjetarkitektur. Hovedgata Rustaveli er oppkalt etter landets store poet og byr på nydelige alleer av plataner og trær som skygger en varm sommerdag. Byen er full av grønne parker og masse benker der man kan ta en pust i bakken.

Tbilisi har nære bånd til Norge om vi reiser over 120 år tilbake i tid til slutten av 1800-tallet... Vi må nevne KnutHamsun og Dagny Juel som bodde på henholdsvis enkle Hotel London og fasjonable Grand Hotel (som ikke lengre er hotell i dag). Hamsun reiste rundt i landet, skrev boka "I Æventyrland" og mente at Gud holdt til i de dype skogene og fjellene i Kaukasus. Jeg har ingen problemer med å forstå den tankegangen.

Dagny Juel var også forfatter, pianist og "bohem". Ei kvinne som utvilsomt var forut for sin tid i sitt forfatterskap og sitt virke. Hun vanket i samme selskap som både Edvard Munch, August Strindberg og Nils Collett Vogt. Dagny Juel reiste rundt uten sin ektemann og hadde både elskere og beundrere. Hun endte sitt dramatiske liv med å bli skutt på hotellrommet sitt i Tbilisi. Var det en forsmådd elsker, var det en gal manns verk eller hva skjedde egentlig? Hun er begravet her i byen, denne kvinnen fra Kongsvinger som først de siste år har fått sin fortjente plass for sin viktige stemme. Og ikke bare nevnt i forbifarten som en "femme fatale".

Den følelsen når du stiger ned i sulfurbad:

Etter å ha gått lengre enn langt, besteget 3000 meters Kaukasusfjell, vandret innover grønne daler og avsluttet med by-oppdagelser i Tblisi, var det sulfurbad som kalte på meg. Navnet på hovedstaden Tblisi har sin opprinnelse fra det georgiske ordet «Tbili», som betyr «varm». Jeg hadde premiere på denne type bad som inneholder svovelrikt vann. Disse badene finnes ofte i områder med naturlige varmekilder. Svovelbadene er kjent for sine helsebringende egenskaper og nå som sjelen er fylt med takknemlighet og glede var det tid for å stelle litt pent med kroppen.

Svovel kan bidra til å fjerne giftstoffer fra kroppen gjennom huden og har antiinflammatoriske egenskaper som kan hjelpe med å øke blodsirkulasjon og redusere smerte og stivhet i ledd. Det var ro og harmoni som ønsket meg velkommen i døren, så jeg startet like gjerne med en klassisk massasje før jeg fikk utlevert en deilig morgenkåpe og ble henvist til mitt eget bad.

Det finnes flere ulike bad i byen. Jeg valgte meg Chreli Abano, som tilbyr ulike størrelser basert på antall gjester. Ettersom vi hadde blitt mottatt som fire baronesser på tur, fortsatte jeg i kjent stil og kostet på meg et deilig basseng helt for meg selv (les: stort). Stedet var nydelig utformet, krystallysekroner, mosaikkbilder med et svært så innbydende interiør og utformelse. Rent, stilfullt og veldig pent.

Badet var varmt og behagelig. Teksturen på vannet, føltes som lunken olivenolje. Jeg var forberedt på at det skulle lukte litt som råttent egg (av svovel) , men det gjorde det det absolutt ikke. Etter å ha gått mat-gravid i 4 dager, var det ubeskrivelig godt å strekke seg ut og få følelsen av å være vektløs. Nakke, rygg, armer og ben slappet umiddelbart av. Jeg var ikke ett sekund i tvil om at slike sulfurbad har helsefrembringende effekt.

Roen fulgte meg gjennom mitt to timers lange besøk. En georgisk kvinne banket forsiktig på døren, kom inn med bøtte og en naturlig hampvott og sa at tiden var inne for en saltskrubb.

Hennes aura liknet en varm og omsorgsfull bestemor. Hun skrubbet, vasket, såpet meg inn og skylte meg, en, to og tre ganger, da hun fylte bøtten med vann fra bassenget. Dette kunne hun! Seansen varer ca. 10-15 min. Hun hadde en mild og forsiktig fremtoning, men sparte ikke på kreftene da hun skrubbet meg fra topp til tå. Etter behandlingen var det så godt å legge seg ned i bassenget igjen -VEKTLØS- og DUGGFRISK! Halleluja - for en behagelig tilstand!

Alle turens inntrykk, smaker og sanser fikk synke godt inn der jeg lå i dette varme vannet. Det er øyeblikket som gjelder og akkurat her og nå er alt helt perfekt med vindstille tanker og pusten som spiller på lag.

Opplevelsen får terningkast 6 og dette gjør jeg gjerne igjen neste gang jeg reiser til Tbilisi. For det er helt sikkert -det blir en neste gang!

Den følelsen når du møter mannen som lager innholdet i Carpe Diems Georgiaturer og føler hans pasjon for det han gjør.

Vi har alltid visst at Carpe Diems gjester får en unik og personlig opplevelse når de er i Georgia. Alt takket være denne mannen som kjenner "alle". Svend og hans kone, Tamar, har i en årrekke arrangert spesielt tilrettelagte kulturelle opplevelsesreiser i hele Georgia for alt fra skuespillere, folkedansere, korsangere, vinelskere og andre kulturinteresserte - i tillegg til rundreiser for Carpe Diem. Vi tror at døgnet har mer enn 24 timer for Svend!

De to driver også galleri Nor-Ge sammen. Svends kone, billedkunstner Tamar, har sitt galleri og sine mange akvareller og kunstverk utstilt. Vi får hilse på henne og hører om at hun snart skal ha en stor utstilling, så det er travle tider. Det er et helt nydelig og intimt galleri med et enormt fargespekter og mangfold i motiver. Det meste er hentet fra Georgia, men motiver er også fra Norge. Apropos kunst, Svend er pasjonert sanger, og fremfører georgisk folkesang i Ensemble Giorgi sammen med Petter Simonsen og Beka.

Ikke visste vi hvor utrolig personlig og hvor mye av sitt hjerte Svend legger i å vise frem landet sitt. Vi vil alle fire takke ham av hele vårt hjerte for alt han har vist oss, alt han har fortalt oss, den sansen for detaljer han har - hans humør, humor, glimt i øyet og kjærlighet til Georgia.

Som Andrea så treffende sa det: "Det tok et kvarter". Lengre tid trengte ingen av oss før Georgia ble vår nye favoritt. Som du har lest, det var ikke bare en ingrediens - det var summen av alt vi opplevde som ga oss "den følelsen" for dette landet.

HJERTELIG TAKK FOR OSS, GEORGIA OG SVEND WAAGE!