Big in Japan?

Kvelden før jeg skulle reise så jeg Lost in Translation med Bill Murray og Scarlett Johansson. Det er en glimrende tittel og filmen handler jo mest om dem, selv om vi får mange glimt av storbyen Tokyo og kort av Kyoto. Ved ankomst finner jeg veien ned i etasjene for å utstede mitt forhåndsbestilte og betalte Japan Rail pass, den hellige gralen for transport i denne byen. Det er mye å ta hensyn til, men da har man forhåndsbetalt for visse reiser med Shinkansen og JR-rail (det meste må bookes og bekreftes på plass) og benyttes på to ulike bylinjer som går i loop. Ikke på selve metroen. Passet kjøpes med ulik gyldighet, så her gjelder det å passe på slik at dagene utnyttes. Her må man bare sette seg inn i reglene.

Jeg booker meg billett med flybussen og etter en times tid er jeg fremme. Finner jeg hotellet, joda, det tar bare litt tid. Det er en perfekt morgen å få første glimt av byen. Brede fortau og kofferten følger fint etter i nærheten av Shinjuku stasjon som er det området jeg skal bo.

Jeg våger meg ned til t-banen og har blinket meg ut hvilken linje jeg skal og følger gangene langt om lenge. Det er først når du kommer ned at du aner hvor enorm metroen er, selv om jeg er på en "liten stasjon". Men herlighet, når metroen kom så var det så fullt at jeg ikke våget meg inn. Tenkte at jeg tar neste. Men det var jo ikke noe mindre folk der. Neste da? Hm, dette kan ta hele dagen dersom du ikke hiver deg inn.. Jeg er liten og lett i norsk målestokk, men i Japan er jeg ikke det. Dessuten er jeg klumsete selv om jeg gjør meg så liten jeg kan og prøver å følge bevegelsene i vogna. Jeg skal flere stasjoner og er livredd for å misse stoppet mitt. Det er veldig enkelt å følge med både på annonsering og tavler inne i vogna, men med så mye mennesker er det vanskelig å holde fokus. Heldigvis skal "alle" av i løpet av noen stopp, slik at det blir mer plass videre så jeg beholder roen og oversikten.

Mitt mål er Asakusa. Det gamle Tokyo. Det mest populære buddhisttemplet, Senso-ji eller Kannon, som det også kalles. Det er fargerikt og folkerikt. På 600-tallet ble en statue av gudinnen av barmhjertighet, Kannon, fisket opp av den nærliggende Sumidaelven. De kastet den uti igjen, men statuen kom stadig tilbake. Det var tegnet som gjorde at et tempel ble bygget like ved. Siden vi snakker 600-tallet, er dette Tokyos eldste tempel.

Det er ikke bare norrøn mytologi som har torden som symbol. Når man går inn i Senso-ji, er det gjennom Kaminarimon – tordenporten. Så følger gaten, Nakamise, til neste port. Mye symbolikk.

Tokyo Sky Tree. Med sine 634 meter, åpnet det i 2012 som verdens høyeste. Så lenge det varte. Men lekker design er det på Sky Tree. Jeg går dit, det er bare å følge det høyeste punktet og holde retningen. Og tar uten opp for en panoramautsikt over en diger by.

Harajuku blir neste stopp. Her er alle motehusene representert og det er moderne arkitektur og elegante omgivelser. Ikke la deg lure av at Harajuku bare er et sted som kunne vært hvor som helst i verden. Dette er også stedet for kul og annerledes gatemote og fantastiske kreasjoner. Og sidegatene er fulle av sjarm, små boutiques og kafeer. Som f.eks Cat Street, her er det smale smug og skikkelig koselig og jeg jeg går rundt og ser. Der var det en foto-shoot, der var det en lekker butikk der det står en stor, hvit robot som beveger på seg. Jeg er her tidlig om formiddagen, og alle har nok ikke våknet helt til liv her ennå. Passer meg utmerket.

Neste bydel og et «must» når man er i Japan er Shibuya. Ute etter en rolig bydel – glem det! Shibuya er så frenetisk og travel at det nesten ikke er til å tro. Hvor i verden er et gatekryss en stor severdighet? I Japan. Shibuya er en eksplosjon av mennesker og alle haster i hver sin retning. Igjen, organisert kaos. For folk fletter seg mellom hverandre og det er kun turister som ikke passer inn i ligningen her. Det sies at over 1000 stykker krysser gatene på en gang. En maurtue av dimensjoner. Jeg krysser over, men man må opp for å se mer. Har lest om at utsikten er bra fra en Starbucks og det stemmer godt. Jeg er ikke alene der for å si det sånn.

Det er ikke bare trafikken som er severdighet her, det er også en hund som alle vil se, også jeg. Byens mest berømte er nemlig Hachiko, en Akita. Han kom til Shibuya hver dag for å møte eieren sin når han var ferdig på jobb. Men så døde eieren, det stoppet ikke Hachiko å komme. Det gjorde den i ti år til, før den selv døde. Sånt blir det legender av og også en statue. Det er nesten like mange som vil ta bilde her som i krysset.

Balanse må til mellom bydelene og opplevelsene. Jeg har plottet meg ut det tradisjonsrike området Yanaka fra en blogg jeg leste før jeg kom. Hopper på JR Yamamoto-linjen som går i «loop». Går av på Nippori og utgangen kommer an på om målet er Yanaka Ginza som er shoppingdelen eller til kirkegården i Yanaka. Fullt mulig å få med begge. Dette er et helt annet Tokyo med lav trehusbebyggelse og stemningsfulle smågater. Stressnivået senkes. Her lever og bor de lokale og det er ingen mangel på kafeer, tehus og små spisesteder. Veldig fotogent er det også.

Det er en av de største i Tokyo og har en vakker ramme av trær og vegetasjon. I tillegg er det flere vakre templer med nydelige hager og blomster nært ved. Yanaka er rett og slett et område som passer perfekt til fots og er vel verdt å besøke noen timer. Jeg elsket det!

For å komme til Hakone er det er annet togselskap, men dette hadde jeg gjort god research på og ordnet meg. Den enormt travle Shinjuku stasjon er en nøtt å knekke og jeg sørger virkelig for å ha god tid for å finne frem. Wikipedia sier at det er den stasjonen i verden som har mest passasjerer hver dag. Jeg tror dem! Da jeg skulle reise fra Tokyo og følte jeg var blitt litt kjent der etter diverse besøk og reiser ut - det var en RÅ følelse!

Vel fremme i Hakone skal skuldrene senkes og natur beundres.

Hakone nasjonalpark består av mange små landsbyer som linkes sammen i det bratte terrenget av taubaner, busser og en fjelljernbane. Her finnes også flere varme kilder, noe som parken er spesielt kjent for. Hakone byr på en fantastisk naturopplevelse, siden det er alt fra skog og fjell til innsjøer, fosser og vulkanske områder der det syder og lukter svovel. Men i vant japansk stil, alt er organisert og ivaretatt på beste måte. Det er flust av ulike transportmidler som tar en rundt i nasjonalparken, så ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Jeg har kjøpt et pass som gir adgang til det og det. Så er det bare å begynne!

Jeg får med meg cruise på den vakre innsjøen Lake Ashi. Opp i luften og flotte vyer fra taubanen som svever høyt over parken. Så ned igjen og nesten som jordens indre. Owakudani kan minne om et visst sted som begynner med h….. Litt djevelsk, absolutt ikke luktfritt og et fargerikt mineralrike tuftet på underjordisk aktivitet. Det er vakkert og spesielt uansett. Kjent for svarte egg som får fargen etter å ha blitt kokt i en spesiell prosess med mineraler i vannet. Hakone har også skoger, parker og det er en fryd å rusle litt rundt i området når jeg har vært rundt der passet tok meg.

Kyoto er et must for alle som besøker Japan. Shinkansen får meg dit på et par, tre timer. For en togpendler fra Norge, er dette en åpenbaring. Går alltid på tid og suser av gårde i rekordfart. Japan får det til.

Kyoto er et mesterverk når det gjelder arkitektur. Hjerte og sjel av det tradisjonelle og kulturelle Japan. Mange har Kyoto på sin reiserute og det er gjerne mange skoleklasser som er meget synlige i sine blå skoleuniformer. De har med seg flere lærere, egen fotograf og de noterer flittig. De besøker tempel etter tempel etter tempel etter tempel. Dette er viktig lærdom for både ungdom og eldre. Som utlending var jeg attraktiv å intervjue til skoleprosjekt og øvelse i engelsk. Like stas for meg som for dem når det ble spørsmål om hvilke templer jeg hadde besøkt, hvilket jeg likte best og hvorfor.

Kyoto er diger. Men som ellers i Japan, er kollektivtransporten helt perfekt. Det går metro, merkede busser og tog, slik at det aldri er noe problem å ta seg fram. Jeg besøker mange ulike templer: Ginkaku-ji, Sølvpaviljongen med en nydelig hage og Kiyomizu-dera – med sin enorme trebygning. Disse ligger henholdsvis i nordre og sørlige Higashiyama. Etter besøk på Sølvpaviljongen passet det godt å rusle ned den nydelige «Path of Philosophy» . Til ettertanke – en virkelig deilig tur blant natur og spredt bebyggelse. Her er folk ute med hunden, familier ute med barna og en og annen turist, som meg, bruker øynene godt.

På oversiden av byen ligger Ryoan-ji, dit Scarlett dro på sin utflukt i filmen... Her videreføres den viktige tanken om zen og meditasjon. Tempelet har en av landets flotteste zen-hager. Jeg prøver å se de 15 steinene som ligger nøye plassert ute i hagen. Uansett fra hvilken vinkel du kikker fra, får du bare øye på 14 stykker av gangen. Du skal kun se alle 15 dersom du gjennom meditasjon har oppnådd en perfekt tilstand. Må øve mer.

Så er det gull, gull og atter gull. Kinkaku-ji Temple. Dette tempelet er det alle vil se. For visst er det gyllent og vakkert der det speiler seg i det blanke vannet som omringer det. De to øverste etasjene består av bladgull. Gull og vann, det blir en uslåelig kombinasjon…

Noe helt annet er Gion – dette er gamle Kyoto og byens kjente geisha-distrikt. Langs elvebredden og innover, brer Gion seg innover som en helt annen verden. Med trehusbebyggelse, masse tehus og smale smug, er dette en nydelig del av Kyoto som må ses. Shimbashi regnes av mange som en av de aller vakreste gatene i hele Asia og det sier litt. Ekte geishaer kan ses, men de er ikke på langt nær så mange som de en gang var. De er uansett utrolig fascinerende for oss. For en kultur, for en rolle og for noen utsøkte silkekimonoer, hår og sminke! Skulle vi se en eller flere, vis respekt og ikke fotografer uten samtykke. For det er jo et skilt for alt i Japan. Og jeg fikk et glimt av geishaer på vei ut og knipset litt i hemmelighet. Ikke likt meg å være ulydig, men holdt meg på behørig avstand i hvert fall.

Først tar jeg lokaltoget til den den trolske, forheksede bambusskogen i Arashiyama. Den virker i hvert fall som den er forhekset… Mystisk, stemningsfull og du får kule bilder! Slik har jeg aldri sett bambus før. Og aldri har så mange mennesker gått rundt og tatt bilder av bambus heller.

Så toger jeg videre:

Inari. Der er det oransje nesten så langt øyet kan se. Men Fushimi Inari Shrine er en Shintohelligdom som har tusenvis av torii-porter som leder inn i skogen og oppover fjellet. Reven er trodd å være budbringerne til Inari og derfor vil du se mange statuer av rever underveis. Dette stedet er overveldende oransje og skikkelig spesielt å besøke! Jeg går opp til toppen og det er en fin, men bratt tur opp. Belønningen etter at forsering av alle portene og all symbolikk ved siden av stien er en fantastisk utsikt!

Jeg tok tog tur/retur fra Kyoto Station til den gamle hovedstaden Nara. Det var enkelt å ta seg frem til fots fra stasjonen i Nara, men det blir en del gåing derfra. Nara Park er en stor offentlig park med et gammelt te-hus, kafeer og flott beliggenhet ved foten av Mount Wakakusa. Jeg var ikke spesielt opptatt av de lokale «innbyggerne» – Sika-hjorten, i motsetning til barn som gjerne forfulgte dem og ville mate dem (det skal man jo ikke gjøre). Disse rødbrune dyrene med hvite flekker, er overalt i parken. Noen gresser og tar livet med ro mens andre er mer opptatt av de besøkendes niste eller innkjøpte snacks… Nara kan også besøkes fra Osaka.

I parken finnes Todai-ji-tempelet som huser en enorm, massiv bronsestatue av Buddha. Over 400 tonn bronse og 130 kilo gull sier sitt… Tempelets hovedbygning sies å være den største laget av tre i hele verden. Det sier mye, da denne faktisk har blitt bygget opp igjen etter ødeleggelser – og da bare i 2/3 av den opprinnelige størrelsen.

Shinkansen legger knapt å speede opp fra Kyoto før jeg er fremme i Osaka. Jeg bor faktisk på selve stasjonen, siden jeg bare skal være en hel dag her. Da er det enkelt å ta seg rundt. Plan for dagen er å rusle litt i byen før jeg skal til blinkende neonlys og et snev av Times Square i Dotonbori. Det ligger vakkert til ved elven, men her er det både liv, røre, gatemat og kjedebutikker som gjelder.

Jeg vil først se Osaka Castle som ser så flott ut. Det ble bygget på 1500-tallet av 100 000 arbeidere etter ordre fra Toyotomi Hideyoshi, etter at det lyktes han å samle Japan. Det har blitt ødelagt flere ganger og i sin nåværende form har det stått siden oppbygningen i 1931. Elegant og lekkert troner det over en frodig park.
Jeg tar så turen opp i Umeda Sky Building ved stasjonen. Dette er to 40-etasjes bygninger med felles plattform der byggene møtes i høyden. Helt merkelig og spesiell konstruksjon!

Kvelden tilhører Dotonbori og etter mange, lange dager med opplevelser, er jeg litt sliten. Så sliten at jeg har glemt å tilpasse og fylle opp metrokortet mitt så jeg får straffegebyr når jeg skal ut på Osaka Station. Som alt annet i Japan er det lett å fikse, så iler jeg gjennom bommen og finner senga i 12. etasje med utsikt over Osakas lys.

Jeg har alltid ønsket å ta turen til Hiroshima og det er med blandede følelser jeg drar. Bare 1,5 time unna Osaka med Shinkansens superraske Nozomi-tog ligger Hiroshima. I dag er det en blomstrende, grønn by med mange parker. Den er så absolutt levende, og kjent blant matelskere for utsøkte retter. Det å gå turen fra stasjonen og ned til Peace Memorial Park er som å rusle rundt i en hvilken som helst annen by. Den er vakker og folk er ute og går, sykler og handler. Men jeg er allikevel her for å både se og føle hva som skjedde det året min mor ble født. Jeg har lest og hørt, men vil se det med egne øyne. Vet det blir sterkt.

Ingen vil noensinne glemme Hiroshima og det som skjedde der 6. august 1945. Det er et beksvart kapittel i vår historie.

I de første millisekundene etter detonasjonen kommer lysglimtet. Deretter en hundre meter bred ildkule. Rett under bomben stiger temperaturen til flere tusen grader. En drepende varmebølge setter alt innenfor en avstand på 1,5 kilometer i brann. Av byens rundt 320 000 innbyggere dør mer enn 80 000 momentant.

Skallet av kirken er en av de få bygningene som står igjen. Videre nedover langs elven finnes Peace Memorial Park der flammen alltid vil lyse inntil det ikke er flere atomvåpen igjen i verden. Over 200 000 navn er risset inn på minnesmerket Hiroshima National Peace Memorial Hall til ære for ofrene, ble tegnet av den prisvinnende arkitekten Kenzo Tange. Veggene føles beskyttende og vannet skal lindre ofrenes smerte. Peace Memorial Museum ærer den enkeltes historie. Fotografier og gjenstander er stilt ut og det er en helt hjerteskjærende opplevelse og jeg går rundt med tårer i øynene. Umulig å ikke gjøre det. For meg ble Hiroshima en verdig avslutning på en reise jeg aldri vil glemme.

I morgen skal jeg hjem. Eller vil jeg det? Japan vippet meg litt av pinnen og fikk meg til å sette enda større pris på mentaliteten, køkulturen og høfligheten mot våre medmennesker. Japan, håper vi snart ses igjen!

• Det er et skilt med formaninger eller bruksanvisning på ALT, spesielt toaletter. Eller i Gion, ikke rør geishaene...
• Høflighet er normen, INGEN snakker i tlf på buss, tog eller t-bane. Det står jo også skilt om det
• Køkulturen virkelig følges. Japanere respekterer køen og sniker aldri. De står på to rekker, en og en. Først i kø betyr først på og man går en og en på tog, buss og t-bane
• Du må stå til venstre og gå til høyre i Tokyo og Kyoto men omvendt i Osaka. «Livsviktig» regel for ikke å bli løpt ned
• Stasjonene er som småbyer med super shopping, restauranter og underganger
• Effektiviteten og servicenivået er eksepsjonelt, virkelig!
• Toaletter er skikkelig high tech for viderekomne. Noen kommer også med lyd ala hval når du sitter ned (offentlige) Og nesten alle er forskjellige så ikke tro du har lært...
• Du finner toaletter overalt ved stasjoner, templer, parker og severdigheter og nesten alle freshe som bare det
• Du får ofte nattskjorte, lang og vid med knepping foran i bomull på hotellene, lite kledelig men gode å ha på seg (se Bill Murray i «Lost in Translation» ved brannalarmen i filmen)
• Det er umulig å finne søppelkasser ute men heller ikke noe søppel, hvor gjør de av det?
• Det røykes på restaurant og i røykerom på hotell og tog (egne områder) men ikke på gata, det er forbudt
• Det henger ansiktsbeskyttelse i prøverom for å unngå sminke på klærne samt skoene tas av slik at det ikke blir møkkete på teppet inni
• Du får våtservietter utdelt overalt, uten lukt
• Du må legge betaling for varer i en liten skål, penger og kort leveres ikke i hånd i første omgang men kan gis tilbake i hånden fra personalet
• Det er vanskelig å vite hva du spiser da lite står på engelsk og lite engelsk snakkes
• Klin umulig å finne vestlige merker på mat, toalettartikler og godteri, men noen unntak for Cola og Snickers på Seven Eleven
• Så mye er basert på grønt, grønn te og matcha er drikke, is, godteri og snacks
• Når kvinnene skyr sola og både går og sykler med paraply og lange hansker. Så har de også porselenshud
• Japan er utrolig:):) Et velfungerende land med en så sterk, stolt kultur og historie er det umulig å ikke bli imponert over.