Nydelige, naturskjønne, spennende Nepal

Nepal har en rik historie og den er nært vevet sammen med Tibet, noe som bare legger til ekstra mystikk og dybde. Harmoni og åndelighet har alltid vært i sentrum, men det tok sin tid før landet ble samlet som ett rike. Rundt Katmandu og Katmandudalen var flere kongedømmer som satt på hver sin trone - Katmandu selv, Patan og Bhaktapur. Det som for oss besøkende blir vinn-vinn da det er så mange steder nært Katmandu historien glitrer - i takt med monumentene og templene. Så husker kanskje de fleste av oss at den moderne monarkiet fikk noen skudd for baugen, bokstavelig talt i 2001... Som nok var et forvarsel, i hvert fall endte det med monarkiets fall i 2008.

Det var kong Prithvi Narayan Shah fra Gorkha som regnes som Nepals "Harald Hårfagre". Han ledet en vellykket militær kampanje på 1700-tallet som resulterte i foreningen av små kongedømmer og fyrstedømmer. Men fullt ut ble ikke Nepal som helhet før på 1800-tallet, under Shah-dynastiet. Før dette spoler man tilbake til de tidlige buddhistiske og hinduistiske kongedømmene rundt 500 f.Kr. der en av de viktigste er Malla.

Det er nettopp arven via både hinduismen og buddhismen at landet står fjellstøtt og preger alt mellom himmel og jord. vi kommer ikke utenom fjellene...Som guiden min sa helt rolig: "Fjell kaller vi toppene over 5500 meter, alt under det er bare bakketopper"... Vel, fjellene her tiltrekker hele verdens klatrere og erobrere, men det er noen annens historie.

Det tok sin tid for min del på mine første timer på egen hånd i hovedstaden å finne frem. Thamel er jo en ting, men å finne riktig vei i labyrintiske smågater med fortau som er 10 cm brede og trafikken koker rundt beina og hodet på en. Men der var du... og du, Durbar, var verdt å svette litt for. Her er fordums prakt så det holder, for selv om monarkiet er avskaffet i dag, var det på denne plassen kongene ble kronet og alt av seremonier fant sted i middelalderen. Her er templer, monumenter, tempelplasser og små og store skatter hist og her.

På noen få timer her får en inn all prakten. Kjøper du et pass for 1000 NPR (cirka 80 kroner), så åpner det seg innganger til det kongelige palasset Hanuman Doka med sine mange, spesielle tårn, et interessant og informativt museum og besøk i huset Kamari Bahal. Jeg fikk ikke audiens, men en kumari er veldig spesiell her. Siden 1700-tallet har en ungjente fra shakya-kasten blitt hyllet som gudinnen Talejus inkarnasjon. Inni i palasset lever hun i luksus som en gudinne og dronning til hun blir tenåring. Hennes føtter får ikke røre grunnen utenfor palasset og hun blir båret rundt i en gyllen bærestol. Livet som ung kvinne er mer uglamorøst da det betyr ulykke å å gifte seg med en kumari...

Flere "chowker", gårdsplasser/tempelplasser kommer jeg til som er som oaser i menneskemylderet. Taleju-tempelet, Jagannath og Gaddhi Baithak får også mitt besøk og noen templer jeg ikke får med meg navnene på. Det spiller ingen rolle, det viktigste er å rusle rundt å føle på atmosfæren fra gamle dager - men samtidig bli minnet på nåtid, da mange templer er under renovering etter det forferdelige jordskjelvet i 2015. Men arbeidet fortsetter og med andre lands hjelp. Durbar Square må bestå også i fremtiden.

Jeg gledet meg til å besøke dette UNESCO-beskyttede tempelet og ante ikke at det var så digert! Det er nesten som en liten by med utallige templer og helligdommer på mange plan, og jeg var glad jeg hadde med meg guide for ikke å gå meg bort i trengselen. Og for å holde bastante, indiske kvinner på avstand som ville selge diverse, ta bilder eller gi meg «tikka», merke i pannen. Verdt å nevne er alle plan dette området har, og alle hellige steder som blant annet brukes av de hellige og karakteristiske sadhuene. Shivas kone, Parvati, har også et tempel tilegnet seg.

Pashupatinath ligger ved bredden av Bagmatielven, i Kathmandudalen, litt utenfor selve byen. Bagmati er vel ikke like forurenset som Ganges, men det er nok ikke langt unna, selv om det er hellig vann…Hovedtempelet har en blendende arkitektur med en gyllen spiss (gajur) på toppen av et tårn. Dette er et av de eldste og mest betydningsfulle hinduistiske templene i Nepal. Det er antatt å ha blitt grunnlagt for over 2000 år siden. Det er selvsagt Shiva som har fått det tilegnet. Her i betydningen hans form som Pashupati, herren over dyrene.

Pashupatinath tiltrekker seg alltid titusenvis av hinduer og mange er på pilgrimsreise. Jeg stusset over at nesten alle gikk barføtt overalt i møkka blant okser, hunder og aper, men det er slik man viser respekt, ikke bare når man går inn i templene.

Så var det min første gang jeg så kremasjonsritualet. Jeg så både at det brant, luktet det enda bedre - og så med store øyne at de tente på en nysvøpt kropp i oransje. Vi stod selvsagt på andre siden, for dette er privat sorg og ritualer for de som gjennomlever det. Hele familien skal med, så man venter gjerne med dette til alle som kan har kommet fra fjern og nær. Brenningen er satt i system, så det er folk som ordner med alt for en. Vi så blant annet at de vannet halmen for at det ikke skulle stå i lys lue og brenne opp på kort tid. Bårene lages av bambus og ved må til sammen med halmen. Dette skal ta tid. Det er jo både morbid og fascinerende for meg som ikke er vant til sånt!

Her snakker vi størrelse, for dette er en av de største stupaene i verden! Vi finner også denne i Kathmandudalen, godt utenfor sentrum. 100 meter tvers over og 40 meter høy! I kvarterene rundt er det også masse historie fra tibetanske flyktninger som har startet opp mange spesielle og kvalitets-håndverksbutikker og sjapper. Det er et meget levende kvarter rundt, og det gjør stupaen enda mer interessant. Den er gammel, grunnlagt på 600-tallet e.Kr. Den er bygget i en karakteristisk sirkulær form – et mandela, med en massiv kuppel som er kronet med et tårn (chhatra) og en gyllen spiss (gajur). Den er omgitt av flere mindre stupaer, templer og klostre. Her er også mange familiers egne meditasjonsteder som ser ut som graver dekket med plastikk. Men vi så flere som satt i lotusstilling og bare stengte alle ute. Det tar sin tid å gå rundt den, og siden man går i andektighet, blir det litt ekstra rundt det hele.

Med alle bønneflaggene her og alle bønnehjulene av mange størrelser, er det en egen aura rundt. Noen sier at Bodnath huser relikvier etter Buddha Kashyapa, andre sier det finnes et bein fra den historiske Siddhartha Gautama og derom strides de lærde. Klart det flokker seg buddhistiske pilgrimer her, spesielt under nepalsk nyttår og Buddhas fødselsdag.

Noen steder hører bare hjemme på en reiserute. Jeg hadde hørt så mye om lille, rolige, bilfrie Bandipur. Min egen guide hadde knapt vært der før og lurte nok fælt, selv om han var altfor høflig til å si noe. Skal være ærlig å si at jeg lurte litt selv da vi ankom etter maaange timers kjøring i kø på «Nepalveier» som humper og dumper og for det meste går i sneglefart. Jeg sjekket inn på The Old Inn som virkelig er et gammelt tradisjonelt hus med sjarm og mangler. Men som alltid i Nepal, blir man tatt i mot med slik hjertevarme og inderlighet og etter fem minutter ruslet jeg ut i byen og ble betatt. Omgivelsene er det ikke noe å si på, grønt så langt øyet ser og et godt utvalg fjell i bakgrunnen. Frisk luft – nydelig! Meet the locals. Namaste, hallo og et smil. Små forhold og et veldig hyggelig og rolig sted å lande. Flere, små hoteller i tradisjonelle hus, mange små restauranter og kafeer, og en liten hovedgate og flere skatter rundt. Alt fikk jeg ikke med meg, men sånn er det vel alltid. Blant annet landets største grotte Siddha Gufa som er en drøy times vandring hver vei fra Bandipur. Neste gang!

Bandipur var en gang en rik handelsby der alle stoppet på veien mellom India og Tibet. Men plutselig tok det slutt på 1960-tallet da veien ble bygget utenom byen. De fleste som bor her tilhører newariene og på min første tur ovenfor byen, så jeg en gammel kvinne som klatret høyt opp i et digert tre og med kniven sin (de har ofte kniver bak skjørtet), skar hun ned greiner som mat til buskapen. Newarifolket er både kjent for sin arkitektur, for sin mat, sin stolthet og sin vennlighet.

I den lille byen er det et par fine templer, Bindebasini, med intrikat trearbeid og dedikert til hindugudinnen Durga som var en tøff cookie og har selveste løven som sitt transportdyr. Khadga Devi ligger litt oppi terrenget og er tilegnet sverdet til en konge fra 1500-tallet som skulle fått dette fra Shiva. Noe morbid kanskje, men slik er hinduguder, så skjer det blodige seremonier her under festivalen Dasain. Jeg fikk også med meg et nybygget kloster, Boudha Sadan Shakyamuni Gompa, på toppen av byen. Der inne satt et par hyggelige, eldre damer som viste meg video på telefonen sin fra en bråkete festival. Fargerikt og fint var det inne i hvert fall!

Pokhara er Nepals nest største by og fra å kjøre inn på de villeste, mest hullete, støvete veier man kan tenke seg, til å stige inn på Fish Tail Lodge – nydelig! Midt i jungel, føles det ut som, og med den smaragdgrønne, men akk så forsøplede Phewa Lake – landets største innsjø for mine føtter. En liten båttur må til, for lodgen ligger ute i vannet!

Pokhara selv har en helt nydelig stemning og rolig atmosfære. Ja, det er trafikk og busser som spyr ut eksos her også, men det er som om fjellene, trærne og innsjøen gjør noe med alt det der. Det er utallige spisesteder, kafeer, juicebarer, vegansteder og vegetarsteder og folk er mer «jorda» på et vis. Det er perfekt å rusle langt innsjøen, ellers langs de ganske så brede fortauene i byen. Liker det!

Men min hele dag i byen der jeg skulle se FJELL, Annapurnamassivet, Himalaya og topper fra 6000-8000+ på god avstand, regnet bort og skyet bort. Sånt skjer. Men fra Sarangkot, en halvtime fra byen, ser man Dhaulagiri (8167), Annapurna South (7219), Hiunchuli (6441), Annapurna 1 (8091), Machhapuchhare / Fish Tail som har en helt spesiell åndelig betydning for folket her (6997), Annapurna III (7555), Annapurna 2 (7937) og Lamjung (6983). Men ingen tårer, været får man ikke gjort noe med. Med klimaet i endring også, er utsikt vanskelig å love bort.

Selv får jeg med meg Mountain-museet som er lærerikt. Nepals sjel ligger jo i Himalaya og mange kjente og helt utrolige sherpaer har endret verdenshistorien. De er behørig æret og dokumentert sammen med mange klatrere på både Mount Everest og andre «monsterfjell» for oss andre som ikke har det genet der. Utstyr, bilder og modeller levendegjør og det er mange folk her.

Jeg velger heller en ganske mye kortere og enklere rute til topps. Gjennom skogen på sherpatrapper og skogstier til jeg svett kommer opp til World Peace Stupa. Det er flere måter å komme dit, men de fleste velger å bli rodd over med tradisjonell båt og bli hentet igjen når man er vel nede, som jeg gjorde (kjøp billett ved den travle sjappa ved Street 13). Det er en bratt tur opp til stupaen på omtrent 1,5 kilometer opp, men så verdt det. Og hadde været vært klart, får man bonus av å se en hel rekke snødekte topper underveis og på toppen.

Det var buddhistmunker fra Japan som konstruerte denne stupaen og flere andre rundt i verden med håp om fred. Og det avrunder mitt opphold på en fin måte i Pokhara! I morgen skal vi kjøre den humpete, hullete veien helt til Katmandu. Så begynner snart mitt neste eventyr i Bhutan!

Om du ikke har anledning til å bli med på Carpe Diems gruppereise, ta kontakt med vår kollega i skreddersømavdelingen i Escape, Eli-Ann Nerhagen. Hun kan tilrettelegge en reise for deg alene, som jeg reiste, eller med en venn eller to. Min reise var fikset av Eli-Ann og jeg lover at det ikke er «kleint» eller rart å reise alene med guide og sjåfør verken i Nepal eller Bhutan! Menneskene her får jeg ikke lovprist nok.

Ta kontakt: skreddersom@escape.no eller post@escape.no